Et lite menneske i en stor verden

Jeg har sett verden begynne

"Jeg har sett verden begynne" er en fantastisk og annerledes reiseskildring av den danske journalisten Carsten Jensen. Etter å ha lest boka, er det nettopp slik jeg kjenner det. Jeg har også sett verden begynne, ikke en, men mange ganger. Den gang da jeg sto på ei strand på New Zealand og stirret utover havet for å se om jeg kunne se datolinjen langt der ute, følte jeg meg ydmyk i møte med den andre siden av jordkloden. Var det her verden begynte? Eller var det på jerbanestasjonen i Beijing, der jeg sto helt alene blant en million kinesere, og ingen kunne fortelle meg hvilken perrong toget mitt gikk fra. Det hjalp lite å se hjelpeløs ut, ingen, absolutt ingen ville hjelpe meg. Da ønsket jeg at verden snart skulle begynne. Og da jeg trasket opp mot toppen av Mount Kinabalu, 4301 moh i stummende mørke med hundrevis av lommelykter på alle kanter, da, ja akkurat da visste jeg at verden hadde begynt.  Uluru, aboriginernes hellige fjell, lærte meg at verden hadde begynt for lenge siden og at forfedrene fremdeles var med oss. Det blåste en sterk vind den dagen. Fjellet var stengt, ingen fikk bestige det. Jeg slapp å se tankeløse turister trosse abobriginernes tro og trampe på deres forfedre. Takk Uluru. Og da jeg var så heldig å få oppleve verdens vakreste gravkammer, Taj Mahal, visste jeg at verden aldri skulle ta slutt og at menneskene skulle leve evig.

Jeg har reist i mange land, i alle verdensdeler. Jeg har sett verden begynne, men jeg skal aldri se den slutte. Jeg skal fortsette å reise, fortsette å oppleve andre kulturer, snakke med fremmede mennesker, oppleve dyr i sine rette element, spise god mat og drikke god vin, utforske hva som er bak neste sving, kjenne at jeg lever.

De aller fleste reisene mine er tatt før min digitale oppvåkning. Jeg var nok litt sent ute, derfor er mesteparten av bildene mine dias eller papir. Men jeg vil her fortelle litt om noen reiser.

Australia, februar 2008


Februar 2008 var jeg så heldig å få være med en studietur til Melbourne, med 12 dagers ferie i forkant. Første døgnet av reisa ble tilbrakt på hotell i Byporten i Oslo sentrum. Litt av en start! Snøstorm hadde satt stopper for alle flyavganger, reisa ble utsatt ett døgn. Da vi endelig kom av gårde, gikk resten forsåvidt greit, men det er langt til Australia og beina kribla nok mer enn normalt på slutten. Godt å lande i Sydney. Ikke fullt så bra at mange av oss ikke fikk bagasjen. Men jeg var heldig fikk jeg vite, den var blitt sendt videre til neste bestemmelse. Lucky me! Alt var bra, jeg var jo ....
 down under!
Sydney var en skuffelse, dvs været var en skuffelse. Himmelen hadde åpnet seg, det regnet egentlig ikke, det datt regn ned i bøtter og spann, og det blåste veldig, slik at regnet som bøtta ned, bøtta inn, dvs det kom på en måte i horisontale kast. Man blir fort veldig våt i et slikt vær, og uten skift er det godt man har hårtørrer på hotellrommet. På den måten fikk jeg i alle fall sett både operaen og Harbour bridge. Jeg har ingen problemer med å forstå at byen er fin i solskinn, men det ble liksom ikke min by.


Jeg hadde tre ønsker for ferien: slappe av noen dager på en øde strand, dykke i The Great Barrier Reef og det aller viktigste, se Uluru i solnedgang.

Første transportetappe var til min øde øy i sola. Jeg hadde valgt et tilfeldig sted, helt ut i fra navnet på et kart: Magnetic Island. Jeg visste ingenting om den, men noe som er magnetisk, må jo bare være fantastisk. Og, ja den var det. Rask flytur til Townsville, en svalende båttur, og der lå den, en perle i havet, riktig innbydende, en pardisisk øy med palmer og lange sandstrender. Hyggelig sted å bo også, men ingen bagasje!! Og en nydelig øy blir litt mindre nydelig når det eneste man har å gå i er sorte langbukser og norske spasersko og gradestokken kryper over 30. Jeg var heldig som hadde t-skjorte! Hadde jo ikke brydd meg med noe annet enn å kjøpe to truser i Sydney. Og i Picnic Bay, hvor jeg bodde, var det heller ingenting å få kjøpt, ikke en gang solkrem.

Badedrakt var det ikke så farlig med, det var forbudt å bade. Stranden lå helt øde, ikke et menneske var å se. Både den og vannet var utrolig innbydende, men man måtte nøye seg med å se. Grunnen var at det var sommer, og da var det oppblomstring av maneter, og den farlige sjøvepsen søkte inn mot land. Den var gjennomsiktig, med lange tentakler og en stor mengde dødelig neslegift. Siden 1954 skal den visstnok ha tatt livet av 5500. Kanskje ikke rart at folk heller holdt seg ved svømmebassengene? Og selv i mine sorte bukser var det greit å sitte under en palme og lese.
 
Det ble umulig å oppholde seg på den magnetiske øya i mer enn ett døgn, jeg måtte få kjøpt klær som passet bedre til været enn norske vårklær. Jeg måtte forsøke å overleve til jeg fikk bagasjen min. Så tilbake til Townsville for å handle.

Great Barrier Reef var greit og dykke fikk jeg også. Ikke mitt aller beste dykk, men helt sikkert mitt aller siste. En relativt kort, men fantastisk dykkekarriere er over.

Men om the great ikke var så great så var Uluru og Kata Tjuta dessto mer Imponerende. Uluru, aboriginernes hellige fjell, hjemmet til deres forfedre, en klippe midt i ørknen, verdens nest største monolitt. Vandringen rundt startet i stummende mørke. Vi gikk mot soloppgangen, mot lyset. Langsomt fikk det gråsvarte fjellet farge, grått, gult, oransje, rødt, skinnende rødt, brunt. I ærefrykt gikk vi rundt det hellige fjellet. I ærefrykt hilste vi aboriginernes forfedre.
  
Kata Tjuta var en annen klippe i ørknen, ikke langt fra Uluru, bundet sammen i den samme fjellkjeden. Kata Tjuta betyr mange hoder, og mange hoder hadde virkelig dette fjellet. Her var det kriker og kroker, bratte lier, og trange pass som åpenbarte fantastiske grønne daler. Jeg var fullstendig betatt og meget imponert.

Peru, juni 2007

Peru, Inkaenes rike, Machu Picchu, Andesfjellene, en drøm. En drøm gjennom mange år, en stadig tilbakevendene drøm. Min drøm.

11 timers flyreise og drømmen var en virkelighet. En rask flytur over mektige Andesfjell fra en tåkete, vintersur Lima og vi var midt i inkaenes rike, i Cusco. Høyden gjorde oss anpustne og slitne alt før vi hadde pakket ut av kofferten. Det hjalp med kokate og kokablader. Men var det godt? De grønne kokabladene klebret seg ekkelt til gummen og smakte, tja, grønne blader. Men det hjalp, den begynnende hodepinen forsvant, jeg var klar til å utforske både Cusco og Machu Picchu.

Når jeg sier at jeg alltid har hatt en drøm om Peru, er det en sannhet med visse modifikasjoner. Det er Machu Picchu drømmen min har handlet om. Dette mystiske stedet med boplasser, offerplasser, solobservatorium og templer, funnet ved en tilfeldighet, overgrodd av regnskog, langt fra allfarvei. Det var Machu Picchu jeg ville se. Det var der jeg ville gå og drømme meg tilbake til en svunnen tid, fantasere om hvordan det var å leve her, om hvordan det så ut.

Tidlig start på dagen, eller rettere midt i natten. Bussen snirklet seg over fjellet under et svartmørkt teppe overstrødd av den mest fantastiske stjernehimmel en kan tenke seg. Langsomt så vi natta gå over i dag, så det lysne i vest, så livet våkne langs veien, så små mennesker på vei til dagens slit, så hverdagen begynne. Toget videre gikk nede i dalen, langs elva. Høye fjell tronte over oss, truet med å falle oss i hodet. Og mens vi satt der oppslukt i egne tanker og lot oss trollbinde av naturet utenfor togvinduet, var det klart for dagens visning av pura lana lama klær. Midtgangen ble gjort om til catwalk, og lekre indianerjenter viste fram lekre ullklær. Klokka nærmet seg syv og det var kanskje ikke rette tiden for en handel. Men vi ville få sjansen på tilbaketuren også, de ville bare vise oss kolleksjonen nå, som en liten teaser.

Bussen opp mot Machu Picchu var overfylt av dagens første turistlass. Den var tungt lastet og det gikk ikke fort oppover den bratte, svingete veien. Jeg satt der ivrig, speidende, ville jeg få se inkastedet rundt neste sving? Og det ville jeg jo. Plutselig lå den der, drømmen min, akkurat slik jeg hadde forestilt meg den, bare tusen ganger bedre, i strålende solskinn og knallblå himmel. Med ett merket jeg at tårene trillet. Jeg satt der og grein som en annen liten unge. Fort tørket jeg tårene og så meg rundt, litt flau. Men synet hadde vært så vakkert, så betagende at det virkelig rørte noe dypt inne i meg.

Machu Picchu var enorm, jeg har store problemer med å beskrive stedet, så det overlater jeg til andre.



Machu Picchu hadde vært et ubestritt høydepunkt på min Peru-reise. Det var det jeg hadde kommet for å se, og det hadde mer enn svart til forventningene. Resten av ferien skulle vise seg å være det ene høydepunktet etter det andre. Alt like interessant, like spennende. På  midtvintersaften danset vi i gatene sammen med våre venner fra Pittimarca, en liten, fattig landsby langt oppe i fjellene. Dagen etter reiste vi for å bo hos dem i tre dager i deres lille landsby, tett oppunder stjernene. Vi bodde på landsbyens skole og spiste hos familier.  Menneskene vi ble kjent med var svært fattige, likevel tok de mot oss som gamle venner og ga oss det beste de hadde. De eide en glede over livet og en generøsitet overfor fremmede som vi har mistet et sted på vei mot kapitalisme og egoisme. De delte hverdagen med oss, potetene, arbeidet på maisåkeren, skolen. Og de delte festen. Sangen, dansen, ofringen, leken. Vi danset til vi var segneferdige og vi spiste deres festmat, poteter og grilla marsvin. Bildene fra dette stedet har brent seg fast i hodet mitt, det er umulig å glemme.

Reisen gikk videre, regnskog med et spennende dyreliv, Titicaca med sivøyer, unntakstillstand i Arequipa, opptøyer og bilhjul som brant tett inntil veien der vi kjørte gjennom natten, kondorenes flukt. Jeg kunne ha skrevet en hel bok om alle disse tingene som gjorde Peru til et land som var med meg i både hodet og hjerte lenge etter jeg var kommet hjem.

Men det var et kloster i Arequipa som bergtok mitt hjerte, en kloster i fullkommen harmoni med seg selv.

Santa Catalina er ikke bare et kloster, men en hel liten by med en rekke bygninger med ulike funksjoner, boliger, kirker, vaskerier, bad osv., dessuten vidunderlige torg og trange gater som binder det hele sammen. Fargene i dette komplekset er utrolige; sterkt blå, lyseblå, jordfarger, sterkt gule, røde og rosa. Fargene, bygningenes harmoni, alle blomstene, lyset og roen, hadde en helt spesiel virkning på meg. All stress var på et øyeblikk borte, jeg var i fullstendig fred med meg selv, hensatt til et slags nullpunkt. Det er kanskje litt pompøst å snakke om å bli født på ny, men det var nesten slik det kjentes, nesten som en religiøs opplevelse.

Santa Catalina klosteret ble grunnlagt i 1580. Grunnleggeren var en rik enke, Maria de Guzman. Bare jenter fra de beste spanske familier skulle få bli nonner. Tradisjonen tro var det den andre datteren fra rike overklassefamilier som ble sendt i kloster. Den eldste ble giftet bort, den neste ble nonne. Hun skulle leve et liv i fattigdom og forsakelse innenfor tykke murer. For dette måtte faren betale en betydelig sum. Faktisk var summen så stor at den med dagens kurs tilsvarer 50 000 US dollar. De unge nonnene måtte dessuten ha med seg 25 gjenstander til husholdet, som lamper, en statue, stoffer, klær osv. De aller rikeste brakte med seg sitt fineste kinaporselen og vidunderlige silkegardiner og tepper.

Nå skulle det vise seg at kartet ikke alltid stemmer med terrenget. De rike, bortskjemte nonnene hadde med seg inntil fire tjenere eller slaver. De inviterte musikere, holdt selskaper og levde stort sett det samme liv som da de vokste opp. Kanskje med unntak av at utsiktene til å bli gift var relativt liten. Men historien forteller at det forekom at nonner ble gravide, og det er funnet flere spedbarnlik nedgravd innenfor klostermurene.

De unge, rike pikers utsvevende klosterliv pågikk helt til 1871. Da ble søster Josefa Cadena sendt over fra Spania for å gjøre forandringer. Prestene hadde sett at noe måtte gjøres, stedet kunne knapt kalles et kloster. Søster Josefa sendte alle de rike, bortskjemte jentene hjem til Spania og friga alle slavene. De fikk valget om å bli nonner, eller forlate klosteret. Det sies at de fleste ble værende.  Fra 1871 kunne også fattige jenter bli nonner, Santa Catalina var endelig blitt et riktig kloster.

Min eventyrlige reise i Peru nærmet seg slutten. Opplevelsene hadde vært så mange og så store at hodet føltes som det ville sprenges av alle inntrykkene. Det var som om alt vi hadde sett og hørt og gjort lå utenpå huden. Fire uker virket som fire måneder.

Siste stopp før Lima og hjemtur, var Pisco, ute ved kysten. Her var det et  yrende fugle- og dyreliv, fuglefjell tettpakket av mange ulike fuglearter, innpåslitne pelikaner som snappet maten ut av hendene våre, og en mengde brølende sjøløver. Men størst inntrykk gjorde havet i møte med  ørknen. Det var hav, stein og sand. Ikke et gress-strå, ikke en plante, ikke en busk. Blått, brunt, brunrødt, gråbrunt, gulbrunt, grått, blått. Sterke farger, jordfarger, jordas egne farger. Vakkert, fascinerende og storslått. Jeg skulle gjerne vært på dette stedet i mange dager, vandret og fotografert. Men vår tilmålte tid var bare noen timer. Lima og Norge ventet.

Sharm el Sheik, oktober 2002

En del av mine reiser har vært dykkeferier. Jeg tok dykkesertifikat i 2000, og i en periode var det viktig for meg å se ulike dykkesteder rundt i verden. Noen steder, som i Thailand var kultur og opplevelser en viktig del av ferien. I Sharm el Sheik var det kun dykkingen som sto i fokus, selve stedet var en steril og kjedelig turistmagnet. Men under havoverflaten var verden annerledes og langt fra steril og kjedelig. Der myldret det av liv. Og midt i alle fargene og lyset, midt blant kjempestore viftekoraller, vakre sjøanemoner som gjemte små Nemoer, stimer av småfisk i all verdens farger, store, sure wrasser, der dukket det opp, under over alle under, en hai. En stor, vakker leopardhai fikk øye på oss, ble litt skremt og svømte  ut i havet. Men nysgjerrigheten tok overhånd, med ett snudde den og svømte langsomt rett mot oss. Den fulgte med oss en stund før den forsvant ut i det store intet. Bare den som har sett en hai i øynene har.........