 |
|
|
 |
|
|
Et år i naturen - 2009
|
 |
|
|
|
|
|
|
Hei - nå er det snart jul!
|
|
|
To dager med helt ulikt innhold, men like gråe og triste. Det vil si lørdag snødde det litt, søndag regnet det. Dette ble ikke de lange turers helg. Turene var korte, men også ganske innholdrike og veldig hyggelige.
Lørdag var det jule-event i Bærumsmarka, nærmere bestemt ved Pilgrimsleden som går opp fra Steinskogen gravelund. Vi, "Farfar"(Odd), Marit, "MHGP"(sønn Petter med familie) og unger og bikkje tok oss opp den litt glatte lia til stedet for eventen. Vi var ikke ensomme på vår vandring til bestemmelsstedet. Flere likesinnede sluttet seg til, og ved hjelp av hverandre fant vi flere cacher alt før eventen startet.
Jule-event avstedkommer kanskje et ønske om en forklaring. Jule-event har noe med geo-caching å gjøre og er beregnet på ganske så spesielt interesserte. En eller annen geocaher påtar seg ansvaret for å legge ut noen cacher, koordinatene får man oppgitt på et bestemt sted på et bestemt tidspunkt. Og så er det bare å rase ut i skogen for å finne de gjemte "skatter". Viktig er det også å bli FTF, det vil si førstemann til å finne cachen(e). Riktig en morsom lek for liten og stor.
Denne gangen var det Opp-ned (kallenavn) som hadde tatt på seg jobben, en jobb han klarte til det fullkomne. Her var det varm gløgg, pepperkaker, sjokoldae til ungene og små julegaver til den som ønsket det. Etterhvert ble det også bål og grilling av pølser. Vi koste oss, tross det noe sure været og den våte snøen som lavet ned, tettere og tettere og våtere og våtere.
Søndag var vi sammen med Ester og Per på en kortversjon av en tur rundt Sandbakken i anledningen et julemarked på det hyggelige stedet i skogen. Odd og Per traff kusine Inger med mann Odd, og vi hadde en svært så hyggelig prat. Julegaver fikk vi også kjøpt, så i grunnen gjorde det ikke noe at turen ble i korteste laget.
 | Idag, 6. desember er det Nilsmesse til minne om St. Nicolaus. Nicolaus var biskop i Myra i Lilleasia. Han døde ca. år 350. Biskopen var de sjøfarendes helgen, og etter Nilsmesse skulle ingen gjøre noe ute på sjøen. Nicolaus var kjent for sin gavmildhet og sine undre. I middelalderen ble han også skolebarnas helgen og er som sådan blitt til Santa Claus, og etterhvert en slags julenisse. Merket kan være en bispelue, en krum stav, kors, hjul eller en orm. |
|
Etter en lang tid med regn, tåke, vind og regn, fikk vi endelig en dag hvor vi virkelig kunen samle nye krefter. Sola skinte fra blå himmel, dagen var klar og lys, og det var godt å leve. Odd hadde hatt influensa - muligens, eller antagelig type svin, så han hadde fått utgangsforbud. Derfor gikk Spot alene på tur med Marit på slep denne herlige lørdagen. Utstyrt med mobil (noe kunne hende), i-pod (artig å høre på ni-timen) og kamera (kunne jo hende man kom over noe), la vi friskt i vei langs golfbanen mot Skillebekk og Lillomarka. Vi møtte kun en person før vi kom opp på den mer trafikerte Gamle Bergensvei. Den ene var en gammel Stovnerkamerat som skulle opp å gå spretten skigang i motene opp mot vanntårnet. Ja, ja hver sin lyst. Spot og undertegnede nøt i alle fall turen i lange klyv oppover mot Romtjern.
Romtjern lå speilblankt og stille omkranset av glissen høstskog, badet i sollys i dag. Dette innbød til litt fotografering, mens Spot gjorde skogen utrygg ved å prøve å spise opp de fleste trær rundt oss.
Herlig tur lørdag forrmiddag.
Om søndagen var lys og trivelig, var søndagen en slik dag da Gud helt sikkert har glemt å skru på lyset. Grått, regn, mørkt, guffent. Tur til Lillo likevel. Gode kaker i dag også. Besøkstallet har økt betraktelig etter at de nye styrerne tok over. Vått i skogen nå, som å gå i en bekk og ikke en sti. Det ble mye hopp og sprett på turen tilbake til bilen. Cachen til Odd ved hentesteinen hang pent på plass i et grantre. Fint sted for en cache.
Lørdag 21.11. ble kalt Marioffer. Dette var dagen da jomfru Maria ble framstilt i templet som barn. Denne dagen skulle ungdommen få strømpebånd.
|
Barnebarnet Marte hadde ligget over og "det på en betingelse"; at hun skulle være med på tur dagen etter. Det er ikke alltid like lett å få henne ut, men denne gangen var hun udelt positiv, hun hadde lyst til å være med til Lilloseter! Det er ikke lenge siden hun hadde vært der med klassen. Den gang hadde de gått veien rundt. Vi ville derfor vise henne snarveien gjennom skogen, noe vi synes er et mye bedre alternativ.
Naturen viste seg ikke akkurat fra sin aller beste side denne dagen. Himmelen var blygrå og en kald vind listet seg langs Steinbruvann. Men noen snøfjon fylte med ett rommet mellom oss og himmelen, og Marte jublet. Snø var toppen av lykke, akkurat det hun ønsket seg. Vi spiste snøfnugg og riktig koste oss på vei opp mot Aurevann. Men lykken skulle ikke være langvarig, snøen forsvant like brått som den kom.
Koselig å gå å rusle med barnebarn og hund. Vi småpratet og så ting som vi ikke ville sett, hadde det ikke vært for Marte. Barn ser verden gjennom sine helt spesielle briller. Innimellom stanset vi og lyttet på skogens lyder. Det var stille rundt oss, bare en bekk klukket forsiktig. Medbrakt kakao ved Aurevann smakte godt, selv om farmor syns det var kaldt som bare det. Marte syns det var spennende å klatre opp ura fra Aurevann mot Lilloseter, vi syns det er slitsomt.
Deilige boller på "setra" satte prikken over i'en på en veldig fin tur denne lørdagen, senhøstes i oktober.
24. oktober - FN-dagen, dagen som ble innstiftet for å minnes etableringen av FN i 1945.
|
Kjentmannspost nr. 37, S.R.K. - 1912 - steinen, var målet for søndagens tur. Romeriksåsen fra Bjørkeseter til Bruvoll var et område vi aldri hadde beveget oss i tidligere. Ut fra kartet kunne vi lese at det var fint å sykle der, men vi var glad vi ikke fulgte det rådet denne søndagen. På toppen av åsen var det nemlig sne, og is! Ikke i store mengder riktignok, men tilstrekkelig til at det hadde vært uggent å sykle. Enkelte partier var svært så glatte. Ettersom vi skulle gå oss på vei mesteparten av tiden, benyttet Marit anledningen til et forsøk på å "trimme". Men Spot spent foran gikk det relativt raskt oppover lia. Noen ganger lurer vi på hvor den hunden tar kreftene fra. Han er bare helt rå til å trekke når han vil, og det vil han som regel. Så fort går det, og så kraftig drar han at Odd må overta når bakken heller litt nedover. Da klarer ikke Marit å holde igjen.
Vi fant kjentmannsposten greit. Dette var ikke det beste turterrenget vi har gått i, men greit for en trimsøndag. Romeriksåsen viser seg fra langt bedre sider andre steder, så denne turen ble nok ingen favoritt, og antagelig kommer vi aldri dit igjen. Men med èn kjentmannspost og dessuten, nærmest sagt så klart, to cacher og 12,5 km trim, ble det en vellykket søndagstur i et nydelig høstvær til å begynne med, overskyet og noen få regndråper på slutten.
4. oktober er Sankt Frans' dag til minne om den hellige Frans av Assisi (1182-1226). Han var dyrenes skytshelgen. Foreningen til dyrenes beskyttelse har derfor valgt dagen til Dyrenes dag.
Hvis det var fint vær denne dagen, skulle det vare ut oktober. Været var fint til å begynne med denne søndagen, men siden det skyet til utover dagen, blir vel været i oktober slik det bruker å være i Norge, en lett blanding............
|
Marit og Spot alene på tur! Ikke ofte det skjer! Odd skulle hjelpe Thomas med å kjøre bort søppel, og vi skulle gå en herlig høsttur, bare vi to.
Høstferie, fri fra jobb, nydelig vær og 6 grader varmt. Ennå varmer sola, men natten hadde vært høstens første frostnatt. Takene var hvite av rim da vi sto opp. Frosten kom visst tidlig i år i følge værmannen på radioen.
Spot og undertegnede ruslet veien om Gjelleråsen til Romtjern og Steinbruvann, Romsås og videre over Rommenjordet og hjem. En tur på rundt mila. Det vil si det er vanskelig å beskylde Spot for å rusle, og selv om han hadde en rolig dag, svinset han hit og dit, men holdt seg merkelig nok for det meste i nærheten. Hvis man kan kalle 100 meter foran meg for i nærheten da. Han har nemlig den vanen (uvanen) den unge mannen at han skal være godt foran i løypa. Kanskje for å være helt sikker på å "vinne"?
Vi stoppet for å ta noen bilder her og der, og Krutthuset var åpent så der ble det en god kopp kaffe på mor. Ble sittende en god stund i sola og lese medbrakt bok. Deilig å kjenne at det ennå er kraft i solstrålene.
Badeplassen på Romsås hadde blitt virkelig fin, men lekeplasser, adgang for funksjonshemmede, sitteplasser og noen små sandstrender som fikk det hele til å ha et litt sydenaktig preg. Håper det blir holdt vedlike, det har ungene på Romsås fortjent.
I dag er det Mikkelsmesse, til minne om erkeengelen Michael som var djevelens seierherre. Dette var en markering av at nå var natten lengre enn dagen, nå gikk det mot mørkere tider. Det var mørkets kamp mot lyset som hadde startet. Kampen holdt på helt til jul, lyset - Michael - vant, det gikk igjen mot lysere tider.
I katolsk tid var Mikkelsmesse en høytidsdag på linje med juledag.
29. september var helligdag i Norge helt fram til 1770. På denne dagen skulle innhøstingen være ferdig, nå begynte jakttiden. Mikkelsmesse ble feiret for å takke for guds omsorg og for alle gode gaver i skaperverket og i årets grøde. Dette var en av årets store festdager, innhøstningsfest.Været neste sommer blir slik som været i dag har vært. Yeeees, vi har noe glede oss til, sommeren 2010 blir en supersommer!
I Amerika har de sin Thanksgiving Day
|
Vi dro til Bygdøy i dag for å lete etter høsten. Hadde han vært på besøk, hadde han brukt fargekosten sin, hadde han malt trærne flammende røde?
Kanskje ikke helt. Det er på en måte ikke helt høst ennå, ikke skikkelig. Litt høstfarger her og der, javel, men det er liksom litt mer ettersommer enn høst. Og godt er det. Høsten kan vente. Den kommer, derom er det ingen tvil, men dagen i dag har vært en fantastisk flott "førhøstengjørsittinntogdag". Tyve grader (?), sol, lett vind, kanoer på sjøen, masse folk, joggende, spaserende, syklende, ja, til og med liggende, solende, i et siste febrilsk forsøk på å bevare brunfargen - er ikke høst det vet du! Jeg (Marit) tok et ordentlig bad, ikke bare et dypp, svømte et godt stykke utover, minst 16 grader i vannet!
En tur på Bygdøy, midt i Oslo, er en fantastisk og svært variert opplevelse. Her er det natur, kultur og historie om hverandre i en spennende blanding. Vi startet turen ved Folkemuseet, gikk forbi Vikingskipshuset, en vakker, nesten sakral bygning og passerte Quislings Villa Grande på vår vei ned til Huk. Vi gikk sakte langs sjøen, nøt sol, svaberg og sandstrender, før vi entret den tildels svært så mørke og tette løvskogen som fører fram til Bygdøy sjøbad. Vi stoppet en stund i Paradisbukta. Spot hilste på en rekke hunder, små og mindre små, og Marit tok sitt bad. Det er fint å bade her med litt mindre folk enn på Huk.
Vel ute av skogen åpnet kulturlandskapet ved gården Hengsenga seg. Vi gikk langs åkeren ned til den spennende lindeskogen på Dronningberget. Stiene her er nyrestaurert og satt i den stand de var i på midten av 1800-tallet, men Sæterhytten på toppen er i dårlig forfatning. Vi gleder oss til den blir restaurert og kanskje gjort om til en kafè som den var i 1938.
Etter Dronningberget tok vi strake veien til Kafè Rodeløkken. Sulten hadde meldt seg og kjempegode baguetter og god kaffe var riktig akkurat der og da. Vi nøt solen og kaffen, delte ei bolle med Spot og kjente at livet var helt all right.
Ikke langt fra Rodeløkken ligger Oscarshall, et nydelig, lite lystslott, nyrestaurert og åpnet for publikum. Omvisning hver halve time, 70 kr., vel verdt et besøk.
Vi måtte ha med oss norsk sjømannstradisjoner også før vi dro hjem, og tok turen gjennom et sobert villastrøk, med vakre, møblerte hjem, ned til Sjøfartsmuseet, Fram og Kon-Tiki. En stor og viktig del av Norges historie ligger her, vi har mye å takke våre tapre sjømenn for.
Glemte å si at vi egentlig var på en cache-tur. GPS'en viste oss vei til seks cacher - og vi fant alle. 11 km ble turen. En flott søndag ga energi til neste ukes stress. Takk sola for at du vant over høsten i dag!
|
I dag har vi gått veien til Grønland. Vi har vært på Svalbard og Jan Mayen, strevet oss fram over Grønlandsisen før vi avsluttet det hele på selveste Grønland Dette var nemlig dagen for den store cache-jakten. Åtte i alt skulle vi ta med utganspunktet fra parkeringsplassen ved Vestmarksetra. Opp-Ned hadde vært på ferde. Han strør cacher langs skogsbilveier rundt om i Bærumsmarka. Målet hans er å få oss ut på tur, og det klarer han med glans. Det er ikke langt mellom hver cache, og de er lette å finne, og fine turer blir det. Vi blir kjent i andre områder enn der vi ferdes til vanlig, og det syns vi er bra. Vi liker ukjent mark, vi liker å se hva som er bak neste sving. Spot liker seg også på denne kanten av byen for her holder det en mengde sauer til. Kjenner ingen som er så flink til å snu nesa i 360 grader som han. Men kuene og oksene har han respekt for. Og da kumor med kalv nærmet seg oss på Grønland, var han grov i målet. De skulle ikke komme bort til oss nei. Glemte å si at at jeg (Marit) fant mange cacher i dag. Som regel er jeg en sånn der halvpassiv tilskuer, men i dag slo jeg til! Morsomme navn på dagens cacher forresten.
"Grønland var seter for Tanum- og Dønskigårdene og ble anlagt ca. 1750. Grønland var derfor en av de yngste setrene i Vestmarka. De siste seterhusene ble revet i 1905. Dagens serveringssted ble bygget i 1933 med et to-etasjes tilbygg i 1940. Det var en stund klubbhytte for IL Tyrving, som kjøpte stedet i 1946. Siden 1961 har Grønland tilhørt Bærum kommune og drives av speidere".
September er høstmåned framfor noen. Høstfargene har så vidt kommet tilstede enkelte plasser. Klorofyllet kryper langsomt inn i stammene, løvtrærne flammer snart opp i de vakreste høstfarger. September er en fin måned. Vi liker den tidlige høst, de klare høstdeager, alle fargene, forberedelsene til vinteren.
September var romerrikets syvende måned, derav navnet september. (etter latinske septem som betyr syv)
|
Etter en lang periode med mye regn, våknet vi til en velsignet solskinnssøndag. Juli har vært den våteste juli på mange, mange år, men våt har jamen august også vært. Det virker som det ikke har vært en eneste dag uten regn, hvilket det helt sikkert har. Men vi er flinke til å telle de "dårlige" dagene. Derfor er det herlig å telle en flott dag i dag.
Det er ikke sommer lenger, men det er heller ikke høst. Naturen holder pusten akkurat nå. Den hviler seg før det den vet skal komme, høststormer, kuldegrader, mer regn, mer storm, klare høstdager med høy himmel. Den forholder seg stille og bare gleder seg til alle de fantastiske flotte fargene den snart skal pynte seg med en stakket stund før vinteren tar kveletak.
Vi gikk veien til Lillo i dag. Lilloseter er liksom vårt stamsted i Lillomarka. Der treffer vi alltid noen å prate med, alltid noen kjente fra utallige turer til dette stedet. Og - kanskje det viktigste av alt - her har de verdens beste bakevarer. En liten rundtur langs Aurevann på tilbaketuren ga oss litt av høstens grøde med hjem: kantareller, stor, fin piggsopp, litt traktkantarell og et par rimsopp. Akkurat nok til en god sopprett.
Rogna står full av røde, skinnende klaser nå. Rammet inn av den blå himmelen, gir de oss en estetisk nytelse.
Rognebærene er den viktigste vinterføden for trost, sidensvans og dompap. Som takk for maten sprer de frøene over store områder. Frøene mister ikke spireevnen selv om de passerer fuglenes tarmkanaler.
Idè: gå ut i skogen og plukk rognebær, sånn ca en kilo. Gå deretter hjem og lag rognebærgélè. Smaker kjempegodt til julas viltstek!
|
I dag spiste vi matpakka vår på rullebane nord-syd. Utsikten var formidabel, 360 grader, hele veien rundt. Hadde enkelte politikere fått det slik de ville, hadde det altså vært en rullebane akkurat her. Da hadde det vært her på Hurum de hadde åpnet Norges hovedflyplass i 1998. Vanskelig å tenke seg for landskapet er ikke akkurat av den flate typen, og flat burde vel en flyplass være. Nå hadde de riktignok tenkt å høvle ned toppen der vi satt med seksti meter. Bang, bang, bang, noen store smell og vekk med den. Merkelig tankegang tenkte vi der vi nøt medbrakt og sola på kjentmannspost 1, Stikkvasskollen.
Rullebanen på toppen av Hurum-landet forble heldigvis godt gjemt i politikernes drømmer. De vakre, myke åsene har fått være i fred. Godt Gardermoen vant i annen omgang.
August - fra gammelt av kalt høstmåned - har fått navn etter keiser Augustus fordi han i den måneden feiret store triumfer.
Nå bugner skogen av blåbær, ta dere en tur ut og fyll opp fryseren med antioksidanter. Kos dere med blåbær med pannekaker, eller lag en blåbærsmoothie, full av sommer og vitaminer.
Vi skulle befatte oss med flere utsikter i dag, kjentmannspost 2, Høgåsen, ble et hyggelig bekjentskap. Nydelig utsikt over Drammensfjorden, Røykens svar på "Kongens utsikt". Tenk så heldige vi er som bor i et så vakkert land, med tusenvis av utsikter med natur på alle kanter. Utsikter gjør noe med meg, den fyller meg med en frihetsfølelse som nesten sprenger i brystet. Den gjør meg på en måte rørt, gjør meg stolt av landet mitt. Jeg liker utsikter, de er verdt strevet med å komme seg opp bratte lier for å se ut i den vide verden.
11,5 km lang ble de to turene tilsammen. Fin dag å "skulke" jobben!
|
Vi holdt på å tråkke på en hoggorm i dag. Helt stille lå den på stia og solte seg. Den løftet så vidt på hodet og så på oss med de smale øynene sine. Flott fyr, en ungdom antagelig. han hadde foresten nettopp spist, buken bulet litt ut. Det var nok ikke store greiene han hadde fått i seg, en snegle kanskje.
|
Kjentmannsmerket tar oss med til mange hundremeterskoger. Selvfølgelig ligger de fleste postene i de store, dype skoger, men ganske mange befinner seg i små skogsområder i nærmiljø, noe vi setter stor pris på. Ole Brumm ville antagelig ikke ha kalt dem for hundremeterskoger, til det er bena hans for korte og magen for stor, så for ham ville disse skogene vært uoverkommerlige kjempeskoger. Vi derimot, tenker oss en hundremeteskog som en skog du kan gå gjennom på en dag. Den er stor nok til å gi deg flotte naturopplevelser, men for liten til dra på telttur i. Våre turer denne dagen gikk gjennom to slike skoger i Ski og Siggerud.
Den første turen vår gikk delvis gjennom et innbydende kulturlandskap. Her var det anlagt fine turveier, godt skiltet. Langs veien vokste bringebærbuskene tett, og til vår "fortvilelse" var de fulle av store, søte bær. Enkelte steder var det så mye bær at greinene hadde problemer med å holde seg oppe. Vi, som de naut vi er, hadde imidlertid ingen ting å plukke i, rimelig dumt ikke sant! Så det ble IKKE laget noe nydelig bringebærsyltetøy på Stovner denne søndagen. Men ganske mange bær fant veien inn i våre munner - og de smakte himmelsk.
Vi tok to kjentmannsposter og tre cacher i dag, bra syns vi. Godt fornøyde kom vi til den siste stoppen, jettegryta på Grytebråteåsen. Fint sted, fin tur ca 13 km.
Jettegryter ble dannet av istidens breelver som satte steiner i roterende bevegelser og hulte ut fjellet
|
Dette var dagen for å bevege seg inn i Peder Christen Asbjørnsens rike, inn i eventyrenes og trollenes rike, inn i Krokskogen. Vi skulle ta tre kjentmannsposter og tre cacher, spredd utover et ganske stort område.
Krokskogen er noe helt spesielt. De store skogene strekker seg vidt ut mellom Nordmarka, Bærumsmarka og Ringerike. Området er mer enn noen andre skoger det vi forbinder med seterdrift og finneinnvandring. Setrene og finneplassene er blitt til hytter, hestene byttet ut med biler, men naturen er den samme, de store granskoger. Men selv om det for det meste er granskog her, er det likevel stor variasjon. En mengde små og store vann ligger der omkranset av mørk skog. Innimellom finner vi de store, vide myrene, svært likt et fjellterreng. Skogens mørke blir ofte brutt opp av lysninger og åpne partier, tidvis åpner mørket seg fullstendig og vi skuer ut over de brede bygdene som omkranser Tyrifjorden. I det fjerne skimtes fjellverdnen, utsikten er formidabel.
Veien er bratt opp fra Åsa på Ringerike til Damtjern hvor vår første stopp var denne vakre sommerdagen. Sauene breket ikke i stereo her oppe, her var det full surrounding. Spot forsto ikke helt til hvilken vei han skulle vrenge nesa, han gikk fullstendig i spinn. Godt han er ni år og adskillig roligere enn før.
Kjentmannspost nr. 16 Kjerraten i Åsa, var vårt første mål. Kjerrat kommer av det tyske kehr rad (vendehjul), var et teknologisk fenomen fra begynnelsen av 1800-tallet. Det er en rørledning, et tømmertransportsystem, bestående av elleve enkeltrør som var lenket sammen. Store vannhjul drev systemet. Tømmeret skulle fraktes fra Åsa opp til Damtjern. Lengden var 3900 m., høydeforskjellen 389 m. Tømmeret brukte ca 3 timer opp til Damtjern. Kapasiteten var 240 stokker i døgnet. Litt av en bragd for 200 år siden.
Neste kjentmannspost, nr. 15, og en cache lå ved Mørkganga. Bratt oppover bar det, brattere og brattere ble det. Vi brukte ganske lang tid opp, mye fordi vi bare måtte stoppe å plukke jordbær. 2009 er et skikkelig markjordbærår, store mengder, søte, søte med masse smak av sommer.
Vi fikk full uttelling for å ha strevet oss opp lia. Mørkganga må være Krokskogens mest imponerende naturfenomen. Vi var fullstendig uforberedt selv om vi har sett bilder. Vi kom opp stia fra Migartjernet og plutselig åpnet verden seg. Det vil si, en del av den. En mektig kløft åpenbarte Steinsfjorden og bygdene rundt langt der nede. Fra mørket til lyset, fryktinngytende og betagende vakker på samme tid. Utrolig spennende opplevelse.
Mørkganga er en dyp kløft, bare to til tre meter bred, med 20 - 30 meter høye, loddrette vegger. Den oppsto for 200 millioner år siden da det var stor vulkansk aktivitet i området. Lava randt nedover åssiden og da den størknet og ble kald, revnet fjellet flere steder. Sprekkene ble fylt med smeltemasse som forvitret lettere enn grunnfjellet, dermed ble det dannet kløfter. Noen små, noen litt større, men bare en som Mørkganga.
Siste kjentmannspost og cacher ble rene transportetapper.
Flott tur på fullstendig ukjente stier. 13 km., bratt!
|
Linnea
, den svenske botanikerens favorittplante, blomstrer nå. Skogbunnen er dekket av denne unseelige planten som dufter så behagelig, særlig mot kvelden. Det er en nydelig blomst, faktisk er jeg enig med den store botaniker, den er min favoritt også.
|
Etter er lang periode med tropevarme, opp mot 33 grader, deretter to dager med åpen himmel og styrtregn, ble dagen i dag en god dag for turgåing. Skyene lå riktignok blåsvarte og mettet med vann rundt åsene, men de åpnet seg aldri. Dagen forble skyet, rundt 15 grader, perfekt for å ta bena fatt.
Romeriksåsen, en kjentmannspost og en cache, var målet i dag. Cachen var hengt opp på det samme treet som posten, så dette var lett match. Vi hadde helt riktige koordinater, og vi slapp å lete etter cachen. Denne var hengt opp akkurat her for å få kjentmannspostere til å bli interessert i geocahing og omvendt. Lurt!
Kjentmannspost 40, Myrgruvefossen, lå som navnet sier, ved en foss. I 1811 trengte man kraft for å tømme gruva ved Gruvebakken som ofte fyltes med vann. Den nærmeste fossen var Myrgruvefossen, som lå 1800 m. lenger vest. Et vannhjul ble anlagt i fossen. Deretter skulle et stangfelt overføre kraft til gruva. Et stangfelt, er et system av trestenger som er opphengt i svinger, og som ved fram- og tilbakegående bevegelser kunne overføre drivkraften fra vannhjulet til et pumpeverk.
Det var lite vann i fossen nå, og ikke var den stor heller, men et fint område var det, stille og fredelig, bare sauenes fjerne breking forstyrret roen. Vi tok en kort rast her før vi ruslet ned mot bilen igjen.
Fin, men kort tur i dag, 6 km
|
|
Sommeren har kommet, med strålende sol og et høyt antall varme grader, godt opp mot 30 i dag. Vannene i marka ligger der innbydende og roper høyt: "Førstemann uti, kom - kom". Vi lar oss ikke be to ganger. Morgenbadet i Aurevann får oss til forstå at det er akkurat her og nå vi lever. Det kjennes i hver pore i huden, vi bare nyter livet en stille morgenstund. Dårligere blir det ikke over en kopp kaffe og wienerbrød på Lilloseter. Godt er det å sitte i skyggen, småprate med andre Lilloseterdiltere, hilse på gamle kjente.
To bad til på vei hjem gjorde dagen til en perfekt sommersøndag. (det meldes at det gode været skal fortsette i laaaaaang tid framover.)
|
Undre meg på hvorfor alle søndager byr på så fantastisk flott vær, eller er det bare noe jeg tror? Denne søndagen bød i alle fall på sitt aller beste sommervær, klar blå himmel ispedd noen hvite dotter her og der, en strålende, livsbejaende sol og akkurat passe varmt. Naturen er nå (er den ikke alltid det?) på sitt aller vakreste. Skogen er fremdeles frisk grønn. Skogbunnen er mettet med blomster i alle farger, gult, hvitt, lilla, blått. Vannene glitrer, bekkene klukker stille. Vi gleder oss over de visuelle gavene vi plukker med oss på våre vandringer, i dag på Krokskogen. Og når vi skuer inn over de mektige skoger, blir vi ydmyke og takknemlige over å kunne få benytte, få være midt inne i et slikt fantastisk skaperverk.
Målet for turen i dag (vi trives best når vi har klare mål for hva vi vil oppnå!) var to kjentmannsposter og så mange cacher vi orket å forholde oss til. Kjentmannspost nr. 22, Hinghanghaug, brakte oss til grensa mellom, ikke bare Ringerrike og Jevnaker, men også mellom Buskerud og Oppland. Først vandring med staver på vei, så opp lia, til landet åpnet seg for oss. Vi skuet ut over Randsfjorden og helt til fjellenes begynnelse. Utsikten var formidabel, posten lett å finne, fornøyde gikk vi tilbake.
Deretter tok vi tre cacher rundt Ringkollen kapell og hoppbakke. Mens vi lette under noen grantrær, hoppet en liten hare over veien rett ved siden av oss. Spot været så klart det, han ble fullstendig lammet for alle klare tanker og gikk rundt seg selv. Alle sauene i området bidro heller ikke til å gjøre hunden rolig og behersket. Godt Odd er sterk og kan holde igjen.
Siste oppdrag var kjentmannspost nr. 21 Røstjernet. Denne posten er til minne om Trygve Brodahl som bygde sin første badstueovn ved kanten av dette vannet. Han tok patent på anretningen og "Brodahls badstuovn" ble snart et begrep. Lett match å finne denne posten også.
Finfin tur i dag, ca 12,5 km.
Skiltet med Kistefosmuseet lokket oss til et besøk i Christen Sveaas kulturpark. Ikke noe dårlig valg, her var det fredelig og godt å være, med mange artige skulpturer og installasjoner. God kaffe og vafler også.
I dag er det 21. juni, sommersolverv. Da sola sto i sør midt på dagen i dag, hadde den sin høyeste høyde over horisonten i dette året. Dette er årets lengste dag. Nå "snur sola", det går igjen mot mørkere tider.
|
En velfortjent hvil i en skulptur. Både den og sola varmer skjønt. Livet er herlig, bare en kaffekopp mangler akkurat nå.
|
Kolsås
- du store, mektige monster av en ås. 
Kolsås er et kjent landemerke, beliggende i Bærum utenfor Oslo. Åsen er delt opp i minst tre deler. Søndre Kolsås er den karakteristiske, den vi kjenner. Nordre er den høyeste, og Lille Kolsås er bare en lillebror, sånn litt i utkanten. Vi forstår godt fasinasjonen over dette området, det er et eldorado for både klatrere og paraglidere. Dessuten har Kolsås en meget spennende
geologi
, vel verdt en tur.
Fridag fra jobb måtte benyttes ute i marka. Det å ha skogen nesten for seg selv en vanlig hverdag er ubetalelig for en som vanligvis bare går tur i helgene. Kolsås var målet. Lille Kolsås skule bestiges, kjentmannspost nr. 8 inntas. Pussig nok viste det seg at det også var fire cacher i det samme området. Merkelig hvordan disse cachene dukker opp overalt.
Stedet er ikke lettgått, kupert som det er. Opp, opp, opp og litt mer opp, deretter opp og ned. Mange stier på kryss og tvers, men relativt bra merket. Med GPS fant vi det vi søkte, dog ble det et par omveier på grunn av uframkommelighet. Men vi fikk lønn for strevet, vi fant alle cachene og vi nøt utsikten fra post nr. 8.
Fin tur, 9,5 km.
|
Liljekonvallen
blomstrer i skogen nå. Den vakre, lille blomsten er en nytelse for både syn og luktesans. Den sprer sin duft utover store skogområder, og mange ganger kan du lukte den før du ser den.
Men pass på, det er ikke gull alt som glimrer - liljekonvallen er en meget giftig plante som man skal holde barn langt unna. Særlig kan de røde bærene være fristende for små barnehender.
|
30 mai - Spot blir 9 år i dag! Gratulere unge hund!
Pinseaften, sommer og sol - 24 grader varmt midt på dagen. Herlig, herlig, herlig med sol og varme. De siste dagene har vært utrolig masete på jobben, mye stress med timeplan, kartlegginger og for å få alt klart til Hudøy. Rundt 300 unger, foreldre og lærere drar avgårde tirsdag morgen. Vi gleder oss alle mann!
Men først er det tre dager med pinse, tre dager hvor meterologene har lovet oss knallvær, tre dager før det igjen blir litt kjøligere. Disse dagene skal vi nyte.
Værtegn i tilknytning til pinsen: hvis pinsedagen er varm (ja! det blir den! supert!, eller....), blir sommeren kald og omvendt. Så dumt, en kald sommer i vente. Men regn er også et dårlig tegn, og det blir det i alle fall ikke, så kanskje sommeren blir fin likevel?
Vi hadde pekt ut Lommedalen som turmål i dag. Odd skulle ta "Styrkeprøven", dvs syv cacher som lå spredd oppover den bratte åsen, litt bort fra veien. Dette var ikke den store "Styrkeprøven", det var vi skjønt enig i, men den ganske tunge om vi hadde syklet. Men for oss som bare ruslet og gikk, ble dette en bratt styrkeprøve. For bratt er det opp fra Lommedalen, veldig bratt. Odd fant alle cachene og var godt fornøyd. Morsom måte å legge ut cacher på.
Verre var det med kjentmannsposten "Flyvrakrester i Dammyrdalen". I dag var det Marit som var litt utålmodig slik at vi gikk opp feil vei. Veien syntes nok ikke det var så moro å ligge der å være framkommelig hele tiden. Den lekte litt gjemsel med oss, og vips var den borte. Marit nektet å gå gjennom krattskogen, gikk derfor tilbake til en snuplass for å nyte solen, mens Odd fikk seg en joggetur på noen kilometer. HAN FANT POSTEN!Odd tok seg et nakenbad på hjemveien. Dumt, han var den første til å bade i år. Det var det egentlig en annen som skulle være. Men vi tar det igjen i morgen. Da er det atter en dag med nye muligheter.
Fin tur - 13 km på Marit, 16 på Odd
|
Enkelte ganger vet man at dagen i dag blir en fantastisk dag. Man vet det allerede lenge før man ha forlatt senga. Kanskje er det noe med lyset, kanskje en liten solstrime som sniker seg inn under gardinen. Umulig å si, man bare vet det.
Dette var en slik dag. Godfølelsen satt i kroppen lenge før jeg sto opp og den varte hele dagen. Himmelen prydet seg med en strålende sol og skogen hadde tatt på seg sin aller fineste forsommerdrakt. Bedre kunne det ikke bli da vi la ut fra Sollihøgda i et for oss totalt ukjent terreng. Vi skulle bare ta ett kjentmannsmerke og en cache og var ved godt mot.
Terrenget var ikke lettgått. Det gikk opp og ned, var mørkt, vått og sleipt til å begynne med, men ble noe bedre etter hvert. Vi møtte en far med tvillinggutter på ca 10 år som var ute på en morgenjogg. Vi stoppet opp et øyeblikk og roste guttene. Faren forsikret øyeblikkelig at det var helt frivillig. Vi ymtet frampå at en aldri så liten belønning fikk de vel. "Ja", svarte den ene gutten, "et godt liv". Så ung og så klok. Det var jo akkurat det som var belønningen med alle våre turer i skog og mark, et godt liv. Takk for at du delte din visdom med oss unge mann og fikk oss til å reflektere over hvor godt vi har det et lite øyeblikk
Hvitveisen er på hell i skogen nå. Løvet har sprunget ut og det kommer for lite lys ned til den lyskjære vårblomsten. Men andre blomstene står i kø for å ta over og mange er nå i full blomst. Bekkeblom, fioler og natt og dag sprer seg ut i store mengder og lyser opp i skogen innimellom mørke graner og lyse bjørketrær.
Kjentmannspost nr. 7, Storfurua på Rødmyr, fant vi etter noe fram og tilbake. Furua var virkelig gedigen med en imponerende krone. Som en konge sto den der ute på myra, omgitt av sitt hoff med atskillig mindre imponerende undersåtter.
Cachen vi fant lå ved Lindeberget, et sted med store, flotte hus, eplehage og nydelig utsikt. Jeg har ikke klart å finne ut hva dette stedet er, men på meg virket det som et slags overnattingssted eller serveringssted. Det var byggevirksomhet der, ellers ikke noe liv.
Turen tilbake gikk på en mye hyggeligere sti, bred og fin. Deilig å gå og kjenne sola varme i ryggen. Turen ble rundt 12m, og vi spiste middag på Sollihøgda før vi fornøyde vente nesa hjemover.
|
Med varmen og sola kommer alle sommerblomstene fram. Gjerdevikken har ennå duggdråper etter den noe kjølige natta.
Maria nøkleblom fant vi flere steder denne dagen. Denne blomsten kan jeg ikke huske å ha sett siden jeg var barn. Vi plukket den i Engabakken i Enebakk, sammen med liljekonvall.
|
Dagen i dag, var dagen for kjentmannsmerke og cacher. To av hver var målet. Vi klarte å få med oss Ester og Per og dro av gårde til Vestmarkssetra. Litt langt å kjøre, men fint å komme til nye, ukjente plasser. Første cache lå ved Haugsvollen, lett å finne, fint sted.
Haugsvollen er nå bare en lysning i skogen, en voll hvor en av de eldste setrene i Vestmarka har ligget. Tidligere har det vært en husmannsplass under Ringi gård her. Det knytter seg en trist historie til dette stedet. Peter Olsen, som var husmann på plassen, tok livet av kona si. Han var den siste som ble halshugget i Bærum.
Første kjentmannsmerke fant vi ved Stovivollen. Her var det godt å ta en liten rast. Sola skinte, småfuglene sang sin glade solskinssang og det var godt å leve.
Stovivollen var seter for gårdene Stovi, Kvesi, Skui og Butterud. Pollenundersøkelser viser at det har vært seterdrift her helt tilbake til år 1100 f.Kr.! Stedet var i drift til 1930-årene. I dag er det bare seterhuset som står igjen. Dette ble restaurert og fredet i anledning arkitekturvernåret i 1975.
Turen gikk videre. Vi hadde planer om å ta en kjentmannspost på Risfjellet, men den gang ei. Vi rotet grådig, gikk flott feil, og i stedet for å gå opp til et utsiktspunkt, gikk vi ned, ned, ned, langs en våt og sleip sti. Innimellom trasket vi til og med over snø, så mørkt og kaldt var det nedi der. Utsikten så vi ikke noe til, og da Odd endelig ble enig med Marit i at vi hadde gått feil, snudde vi og bestemte oss for å glemme hele posten. Odd tok i stedet en cache til, mens vi andre nøt medbrakt i sola.
En fin tur, 12 km, til tross for en aldri så "liten" miss.
|
Dagen før dagen startet med blå himmel og strålende sol. Riktignok var det litt kaldt, men vi hadde troen på at det skulle bli varmere utover dagen. Det ble det for så vidt, men det skyet ganske raskt over, og den kalde nordavinden var ikke så hyggelig å hilse på.
Turen i dag gikk igjen til Lillo. For første gang i år gikk vi over åsen ved Aurevann. Det er så godt å se at alt er slik det var i fjor før snøen tok kveletak på naturen. Den bratte bakken, åsen hvor du får følelse av å være på fjellet, myra, det mørke skogholtet, den lille gressletta, alt ligger der og hilser oss velkommen tilbake. Godt å være tilbake etter en lang vinter.
Blåbæra blomstrer nå. De søte, små klokkene står og nikker i vinden. Kanskje er det tidlig, ikke godt å si. Man husker ikke slikt fra år til år. Dersom forholdene blir gode i år kan vi få mye bær på ettersommeren, for blomstringen er god.
Blåbær kan brukes mot mange lidelser: Diaré, svekket syn, dårlig nattsyn, netthinneforkalkning, grå stær, grønn stær, åreforkalkning, dårlig blodsirkulasjonen, hemoroider, åreknuter, diabetes, hudutslett, halsbetennelse, betennelse i munn og svelg og blærekatarr. | |
|
Mai kommer av det latinske gudenavnet Maia, gudinnen for naturens vekstliv. Gamle nordiske navn på mai er blomstermåned, såmåned og gaukemåned
1. mai - nok en nydelig fridag. Dette er virkelig sjelebot. Tenk deg, etter en tøff arbeidsuke med masse problemer, å få en slik fantastisk dag - helt gratis. Denne dagen var ingen vårdag, men en sommerdag. Vi gikk i kort hele veien. Sola strålte hele dagen og gradestokken krøp godt over tyvetallet!
Vi gikk tur i Romeriksåsen denne dagen, med utgangspunkt fra Tærudhallen. Målet var å ta kjentmannspost nr. 41, "Helt syd på Klintehøgda". Det var en god bit å gå dit, men terrenget var lettgått, dog med noen svært så våte partier ved
Høgsmåsan
, et av Østlandets største myrområder og et spennende naturreservat.
Fra toppen av Klintehøgda var det en fantastisk utsikt over Østmarka, Lillomarka og Øyern. Det smakte godt med en rast med sola i ansiktet og utsikten i øynene. Turen ble 12 km lang.
|
| 1. mai ble i gamle dager kalt gaukemesse. Navnet kommer av at man nå kunne vente å høre gjøken i skogen. Nå kom sommeren, sa folk (noe som stemte i dag!) Nå var også tiden inne for å spise spekemat, også et tegn på sommer.
|
Fantastisk å våkne opp til strålende sol og mange varmegrader, nærmere 20 midt på dagen. Herlig å gå tur i skogen - ikke på veier, men på stier - for første gang i år. Det er nesten bart nå, bare noen snøflekker her og der ligger og klamrer seg til bakken inne i skyggene. Noen steder er det relativt vått, men stiene er bare og fremkommelige! Det kjennes godt med mose og barnåler under føttene, ikke grus og stein.
Vi gikk tur rundt det fineste vannet i Østmarka i dag, Lutvann. Lutvann er et meget dypt og klart vann, gjennomsnitlig dybde er 22,3 m. Fjellet stuper loddrett ned i vannet nesten hele veien rundt. Det er ganske ulendt å gå der, med mange bratte bakker. Men det er også mange flotte utsikter over den vakre innsjøen.
I sørenden av vannet tok vi en kjentmannspost. Den lå ved markas minste betongdam (antagelig verdens minste), knappe meteren bred. Pussig sted!
I dag er det Gangdagen eller Markusmess til minne om evangelisten Johannes Markus. Merket for dagen er evangelsisten fjæerpenn.
På denne dagen gikk Presten og folket i store prosesjoner ut på markene med kors og relikvier. Presten ba om velsignelse over grøden og stenket vievann på marken. Men navnet Gangdagen kommer egentlig av at våre hedenske forfedre feiret vårfest den 25. april, til minne om æsnenes seier over vinterens onde ånd, jetten Tjasse. (Gang betyr seier)
|
Lørdagen startet med høyblå himmel og strålende sol. Fuglene har det virkelig travelt nå og starter hver dag med en lystelig parringssang. Skjæra er ferdig med å bygge sitt bo. Den travle byggevirksomheten i redet har avtatt, muligens er eggene allerede lagt. Det er en spennende tid nå om våren, med alt liv som igjen våkner etter en lang vintersøvn.
Vi bestemte oss for en tur langs Lysakerelva i dag. Der var det en kjentmannspost, og i nærheten av elva var det noen cacher. Dette var en dag for jakt.
Det fine været avtok noe etter som dagen stred frem. Snart var himmelen grå, men uten at skyene ble så mettet at de åpnet seg.
Lysakerelva var et spennende bekjentskap nå i vårløsninga, en slags vestlandsdal i miniatyr. Elva gikk strid, med ville stryk og fosser. Stia gikk opp og ned, noen ganger helt nede ved bredden, noen ganger høyt oppe i lia, med bakken stupende ned mot elva. Det var så høy vannføring at det enkelte steder var så vidt vi klarte å forsere elvebredden.
Vi fant de to cachene vi hadde bestemt oss for ganske lett, men vet ikke helt om vi syns at det var så veldig fine steder å legge ut cacher. Vi fant kjentmannsposten også. Den var plassert på et fint sted med utsikt mot Røafossen og Holmenkollen.
|
Røafossen, en spennende canyon, et juv i villmarken, midt i villastrøk og sivilisasjon. Nesten et paradoks. Ganske utrolig, og veldig flott at en slik perle som Lysakerelva har fått ligge i fred til fri benyttelse av alle!
|
Like før vi skulle til å snu for å gå tilbake til bilen, fikk vi øye på tre
elvepadlere
midt ute i den ville elva. Vi ble stående på ei bru for å følge deres forberedelser og ferd gjennom et ganske villt stryk. De to første klarte seg relativt bra (den ene gikk under, men kom opp igjen), den tredje missa på fossen og kom inn i et sidespor hvor han satte seg fast i noen greiner. Han måtte ha hjelp til komme seg løs, men det så ut til å ha gått bra både med mann og kajakk.
|
Påsken er i år, 2009, i midten av april, skjærtorsdag er 9.4. De kristne begynte å feire påske fra midten av 100-tallet. Påske kommer egentlig av det hebraiske pesach. Pesach blir feiret av jødene til minne om israelittenes flukt fra Egypt under ledelse av Moses.
En rekke tradisjoner er forbundet med påsken, fjellferie, kvikk-lunsj, appelsiner, påskeegg og .....
Påskeharen
Påskeharen legger ut påskeegg, det er enten sjokoladeegg eller dekorterte egg. Barna må lete etter eggene og det er viktig å finne flest egg. Her i Norge blir påskeharen stadig mer populær. Påskeharen er et gammelt symbol, den er symbol for den keltiske gudinnen Astarte. Haren var i gamle dager også et symbol for fruktbarhet. Påskeharen som kommer med egg av marsipan og sjokolade blir idag ivrig markedsført av sjokoladeprodusenter over hele verden.
Hvorfor påskeharen legger egg:
For lenge, lenge siden levde det i en skog langt borte en liten fugl som het Lepus. Det var ganske lykkelig fugl, men ikke helt. For i den samme skogen bodde også den fryktelige jegeren Orion som hadde sverget at han skulle utrydde alle vedrens dyr. Særlig var han sint på fugler. Lille Lepus gikk til vårens gudinne Ostera (Easter) og ba om å få slippe å være fugl. Det slapp hun, hun ble gjort om til hare.
Dette var Lepus fornøyd med, hun løp rundt på harevis og gjorde hareting, men hun savnet det å legge egg. Igjen gikk Lepus til vårens gudinne. Nok en gang ble hun bønnhørt. En gang om året, om våren, nærmere bestemt i påsken, skulle hun får legge egg. Det hører også med til historien at haren Lepus, påskeharen, til slutt fikk overlistet den grusomme Orion. Nå som hun var blitt hare, sprang hun i veien for han og forvirret hundene hans og gjorde jakten vanskelig for Orion. Til slutt alierte hun seg med en skorpion. Orion fryktet med rette skorpionen, som ble hans bane. Men påskeharen lever og legger forsatt egg - sjokladeegg i påsken! Og Orion jakter videre på stjernehimmelen. Men han får aldri tak i lille Lupus.
|
Vi våknet til et fantastisk vær, strålende sol og varmt. Årets første sommerdag (eg. 14. april). Vi endte faktisk opp med bikini på terrassen (Marte). Dette skulle vise seg å bli en herlig påskeaften.
Etter frokost og ferdigspilling av Monopol fra kvelden før, benyttet vi også denne fine dagen til å finne cacher. Vi kjørte og gikk til forskjellige steder og fikk tatt hele fire stykker innen vi så oss ferdige. Den siste var på toppen av en kolle, med rasteplass og fin utsikt. Her inntok vi maten og satt en god stund med ansiktet vendt mot den livgivende sola.
En litt morsom hendelse: En av cachene var under gulvet på den eldste folkeparken i Sverige som fremdeles er i bruk. Hintet var: 1,90 opp fra bakken, på utsiden, under gulvet. Vi lette og lette i nesten en time, inntil Odd og Petter ga opp og gikk for å hente bilen. Håkon, Marte og farmor fortsatte å lete. Med ett ropet Håkon: "Der er'n" og peker oppunder en bjelke. Vi trodde selvfølgelig at han bare tulla med oss, men han bedyret at det var på ekte. Og sannelig, der var den, godt gjemt oppunder taket. Merkelig at vi ikke hadde sett den. Gjett om det var en stolt gutt som fikk med seg en travel-bug for å gi til pappa. Og gjett om det var to mannfolk med lange neser som kom med bilen. Kjempegøy!
Lat ettermiddag med spikking og klatretre før vi vendte nesa mot Norge. Tok oss tid til litt Harry-handling på grensa. Der var butikkene oppe til ti! på en påskeaften!
Takk for et hyggelig opphold!
|
Vi reiste til hytta til Petter og Gunn Merete utenfor Arvika denne langfredagen i 2009. Dagen var noe skyet, men det lå løfte om bedre vær i lufta.
Å kjøre etter GPS er ikke alltid like lurt, særlig ikke en GPS som ville at vi skulle ta snarvei. Det skulle vise seg at snarveien var en forferdelig kjerrevei i vårløsningen, til tider nesten ufremkommelig. Absolutt ikke å anbefale. Snarveien ble i tid en formidabel omvei. Men vi kom fram, litt senere enn beregnet, til to glade unger som hadde ventet lenge.
Etter lunsj med vafler og stadig bedre vær, dro vi til et naturreservat for å ta noen cacher. Hyggelig tur og to cacher i et flott turområde med mange fine rasteplasser og gravrøyser fra Bronsealderen. Vi fant vårens også første blåveis!!
Blåveis, Hepatica nobilis, eller Anemone hepatica, er en av våre første vårblomster. Blomstene er blå, noen ganger rødaktige og en sjelden gang hvit. Den liker seg best på kalkrik jord. Bladene er leverformet, og av den grunn trodde man i eldre tider at planten kunne helbrede leversykdommer. Frøene spres av maur. Planten er svakt giftig. I Norge er den mest vanlig på Østlandet og i Trøndelag. Den finnes nord til Salten
Marte, farfar, farmor og Spot nøt solnedgangen ved innsjøen. Fin stund for fiskesprett.
|
Mars har gått over i april. Dagene har blitt merkbart lenger, sola varmer, det går mot vår. Snøen ligger fremdeles dyp i skogen. Kanskje ikke fullt så dyp rundt husveggen. Fra vinduet mitt kan jeg faktisk se bar bakke! Men om snøen i skogen er dyp, er den også svært så våt, råtten, i ferd med å smelte. Det er godt å vite at våren endelig har overtaket over vinteren.
April kommer av det latinske ordet "aperire", åpne, det vil si at jorda åpner seg for sola. Skikken med å narre april er muligens en levning av en syd-europeisk vårfest. Den er kjent over hele Europa.
|
"April first: this is the day upon which we are reminded of what we are on the other 364"
|
|
|
– Mark Twain
|
Odd og jeg gikk tur til Mariholtet denne lørdagen. Det var en grå dag med tåke og mye fukt i lufta. Vi gikk over Haukåsen. Trugene bar sånn noenlunde på den råtne snøen.
Jeg velger meg april!
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.
Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den blir somren til!
Bjørnstjerne Bjørnson
|
20 cm nysnø siste døgn og nyinnkjøpte truger på jobben bestemte innholdet på denne lørdagen - vi ville oppleve naturen på truger. Dette var nytt for oss begge, ville vi (les Marit) klare det?
Det viste seg å være svært greit å gå på truger. Faktisk var det lettere å gå med dem enn uten på veien som var full av nysnø. Naturen viste seg fra sin alle beste side der vi tråkket oss frem blant snøtunge graner. Nysnøen glitret og sola klarte innimellom å stikke seg fram og varme oss. Stillheten rådet, naturopplevelsene var flotte og annerledes. Vi følte en nærhet til vinterskogen som man sjelden opplever i preparerte skiløyper og langs veien.
Vi stilte klokka fram i dag. Det går mot lysere tider, vår og varme!
Denne kvelden var det Earth Hour. Vi ble oppfordret til å slukke lyset en time i mange av verdens land for å se om det hjalp på miljøet. Mellom klokken 20.30 og 21.30 tente vi masse stearinlys og satt i mørket. Det var i grunnen koselig. Vi oppfordrer alle til å bli med neste år.
|
Vi dro til Bygdøy med Marte og Håkon i dag for å hilse på våren. Men den gang ei. Verden var svært så vinterlig, med glatte veier, to minusgrader og en litt sur vind. Det var langt mellom vårtegnene, en liten grønn plantedusk blant vissent løv og snø, stokkender i par og tre svaner i flukt. Det planlagte vårbadet ble lagt på issørpa som ennå lå på vannet. Konklusjon: Våren har ennå ikke kommet til Bygdøy.
I dag er det vårjevndøgn, dvs. natt og dag er like lange over hele jorda. Solens deklinasjon er lik 0.
Dagen i dag er også Bendiksmesse, til minne om hellige Benedikt som innstiftet benediktinerordenen.
|
I dag fikk jeg beviset - det blir vår i år også! Snøen ligger dyp de aller fleste steder, men noen har måkt deler av en grøftekant bar. Og der, blant visne blader og årsgamle strå, sto en liten, noe pjuskete, men nydelig smørgul, hestehov. En under over alle under - følelse slo ned i meg. Dette var fantastisk! Våren var på vei. Må få tilføye at sola virkelig varmet denne dagen også. Den skikkelig stekte i ryggen på vei til trening. Så, en fantastisk naturopplevelse midt i trafikkmaskiner og motorveier. Topp!
Hestehoven, leirfivelen, er den aller første av vårblomstene våre. Den har et koselig navn på latin: Tussilago farfara. De gule blomsterkurvene er satt sammen av mange hundre småblomster. I midten er det små rørkroner, ytterst de større leppekronene. Medisinsk har den blitt brukt mot hoste
Må få tilføye at den svarte, ekle snøen i snødeponiet på Alfaset er stort som et lite fjell. Det fjellet blir nok ikke borte med det første, kanskje ikke før til høsten, eller kanskje til neste år. Skal bli spennende å se.
|
Ett av de mange snøfjellene på Alfaset snødeponi. Vakkert, ikke sant?
|
Tulipanene har startet på sin vei opp av jorda i verandakassa, sånn ca. 3 cm. i dag.
|
Det er mye snø nå. Det har ikke vært så mye snø på 22 år som i år. Snøen har kommet og blitt liggende, kommet igjen og blitt liggende, og igjen, en evig gjentagelse ser det ut til. Det vil liksom ikke ta slutt. Men dagen har blitt 5.45 lenger enn ved vintersolverv. Nesten en halv dag lenger! Og sola står høyere på himmelen og varmer, og smelter bort snøen. Snart er det vår. Fuglenes kvitring gir løfte om det. Tulipanene i verandakassa også. De er 2 - 4 cm lange. Kanskje litt tidlig?
Måneden mars har navnet sitt etter den romerske krigsguden Mars, som også var guden for fruktbarhet. Noe som passer bra på denne måneden hvor alt ligger i dvale og fruktbar forventning til det som skal komme. Det gamle, norske navnet på mars var Tor-måned.
|
Vi gikk tur til
Lilloseter
i dag, mest for å smake på fastelavensbollene. Det er nye eiere på Lillo, og vi hadde lyst til å se om bollene fremdeles var gode. Og det var de, veldig!
Tåka lå over vår del av verden i dag. Sola prøvde å trenge gjennom, men klarte det ikke. Det er blitt mye mildere nå, rundt null grader.
Dagen i dag er dagen for fråtsing. Spis så mye du vil og helst god, feit mat. Eller bak skikkelig gode
fastelavensboller
.
Fastelaven
var i gamle tider innledning til faste. Søndagen skulle man spise all mulig feit, usunn mat. Blåmandag skulle man ha dårlig kost, slik at man var skikkelig sulten til etegilde på feitetirsdag. Askeonsdag startet fasten som varte til påskelørdag. I den tiden spiste man så lite og så dårlig mat som mulig, skikkelig fattigmannskost.
Dagen i dag er også Persok, eller St. Peters dag til minne om at Peter ble overhode for den kristne kirke og den første biskop i år 41. Som været er i dag vil det bli i fire uker. Det er også dagen da snøen og isen begynner å smelte (dette stemmer i dag!) fordi St. Peter kastet en varm stein i vannet.
|
Denne dagen, den 21. februar 2009, har vært en skikkelig snødag. Ole Brumm hadde nok sunget mange tiddelibom-vers hadde han vært her nå. Det har snødd absolutt hele dagen, og det ser ikke ut til å slutte, det bare laver ned uten stopp. På Blindern er snødybden i dag målt til 56 cm, på Kikut 87. Og det er grått, grått, grått og det snør og det
snør
. Snøen begynner faktisk å bli litt av et problem i Oslo. Snødeponiene begynner å bli fulle, man trenger nye plasser å dumpe snøen. Men hvor? Gatene er også temlig ufremkommelige enkelte plasser, og kryss og rundkjøringer er veldig uoversiktelige på grunn av høye brøytekanter.
|
Snø er gjennomsiktige krystaller av is som er dannet rundt små partikler i atmosfæren. Når temperaturen er under frysepunktet blir regndråper omdannet til
snøkrystaller
i de høyere luftlag. Snøkrystaller opptrer som sekstaggete stjerner og det sies at ikke to krystaller er like.
Krystallene hver for seg er gjennomsiktige, det er det store antallet av reflekterende overflater på krystallene som får snøen til å se hvitt ut.
|
Dagen var grå i dag. Skyene lå og dunket oss i hodet. Sola forsøkte alt den kunne å trenge gjennom, men skyene vant. Likevel en fin dag, rundt ti kuldegrader. Vi gikk en tur langs Akerselva denne søndagen. Hadde planer om å finne mange cacher, men der tok vi feil. De fleste lå nok godt gjemt under snøen, i alle fall klarte ikke vi å finne dem. Til trøst fant vi én. Det var godt for da var vi lei av å vasse i snø, og vottene var våte av å grave. Lurer på hva folk tenker når de ser to relativt gamle folk kravle rundt i dyp snø, mens de graver og leter etter et eller annet.
God kaffe og fantastiske sjokoladeboller på Kaffepikene i Nydalen.
Dagen i dag er Sigfried-dagen til minne om munken Sigrfried. Slik dagen er i dag blir sommeren!
|
En fantastisk dag i skogen. Strålende sol, masse snø og minus fjorten om morgenen. Odd, Spot og Marit tok en rusle-fototur i Liaskogen. Godt å gå slik uten å ha hast, godt å rusle i egne tanker. Det var så vakkert i skogen denne dagen at det var umulig å gå fort. Vi stoppet hele tiden opp for å nyte synet, for å ta inn alle diamantene skogen hadde pyntet seg med, for å prøve å ta noen gode bilder. Dette var vinter- Norge på sitt aller vakreste.
|
Der er ingenting i verden så stille som sne,
når den sagte gjennom luften daler,
dæmper dine skridt,
tysser, tysser blidt
på de stemmer, der for højlydt taler.
Helge Rode
|
14. februar er St. Valentins dag. Merket er et hjerte. Det er denne dagen man skal ta ekstra godt vare på sin hjertes utkårede. Man skal varte opp etter alle kunstens regler, gi blomster og hjertesjokolade, be sin elskede ut på romantiske middager, gi små søte gaver.
St. Valentins dag
blir feiret til minne om den romerske presten Valentinus som led martydøden - eller?
|
|
|
|
|
|
|