 |
|
|
 |
|
Jeg har lyst til å dele noen gamle maorivisdomsord med dere:
If you bow your head
let it be only
to a great mountain
(Vær stolt av deg selv, kjenn din egen verdi og kapasitet)
First comes the light wind, carrying rain,
then comes the rainbow.
(Vær positiv, se lyset, ikke mørket)
Noe å tenke på!
Jeg møtte et grantre
på min vandring i skogen i dag.
Pyntet,
i sin fineste stas.
Alene,
blant mange andre.
Ingen hadde fortalt
treet at det var lenge til jul.
En liten epistel av den svenske vandringsmannen og forfatteren Hans Anderson har fått meg til å tenke, fått meg til å reflektere over min hektiske hverdag:
NU ÄR DEN HÄR! Våren. Denna obevekliga kraft som bänder och bryter ned, spränger og förlöser. Sinnena oroas, och både människor og djur drivs rastlöst framåt mot dess fullbordan då nya liv skall födas og växa sig starka.
För många är våren en plåga, så också för mig. Man liksom hetsas framåt, tiden rinner bort, likt sand, mellan fingrarna. Man skulle vilja uppleva allt. Vara vaken dag och natt.
Men så är den plötsligt förbi, än en gång. Ännu en vår har förrunnit, ännu något av ens liv har sipprat ut ur den ständigt läckande kärlet.
S
å derfor vil jeg bruke denne våren, jeg vil være i den, jeg vil kjenne at jeg lever, jeg vil nyte hvert minutt:
Vær levende menneske.
Sitt stille,
kjenn blodet bruse
gjennom hele deg
midt i våren.
Vær våken menneske.
Sitt stille,
se livet gjennoppstå,
se verden bli ny
midt i våren.
Vær lydhør menneske.
Sitt stille,
bruk tiden du har,
lytt til symfoniene
midt i våren.
Vær ydmyk menneske.
Sitt stille,
tenk tankene
du ikke torde tenke
i kald vinterkulde.
Vær tilstede menneske.
Sitt stille,
gled deg over dagene
du ennå kan være
midt i våren.
Granene står tett
i de dype skoger.
Stenger ute.
Stolte og sterke.
Beskytter seg selv.
Ingen trår marken
i de dype skoger.
Ingen føtter
setter spor
på stiene vi går.
Livet er stille
i de dype skoger.
Ingen lyder
overdøver stillheten
fra verden utenfor.
Vi er ikke to
i de dype skoger.
Tunge tanker,
tenkes der ensomheten
er helt alene.
Bli med meg
inn i de dype skoger.
Ta min hånd,
hold om meg,
hjelp meg å finne stiene.
Vidare enn jorda, høgare enn himmelen,
meir løyndomsfull enn djupe vatn
er elsken eg ber for han, frå eit land
der dei pressar ut rik honning
frå svartstilka kuruntjsi-blomar
som veks tett i lia.
Thevakullatthàr
Diktet er vakkert og kan leses som det er, en tamil ville ha tolket det slik:
Jenta tenker på kjæresten sin som har dratt til hjemlandet sitt i fjellene. Hun er bekymret for framtiden fordi det er så mange ungjenter der som han kan bli forelsket i. Men hun trøster seg med at kjærligheten hun bærer på er mye høyere og dypere enn den de andre jentene har å gi.
Kuruntsjiplanter vokser i fjellområder og blomstrer bare en gang hvert 12 år. De blir sett på som et symbol på ei jente som trer inn i voksenlivet.
Ukjente landskaper av Erik Bystad
Drømmene åpner for nye veier,
i natten oppstår ukjente landskaper.
Hva jeg kjenner mest til
er bilder,
hva jeg lever,
er også bilde.
Dagen drar forbi,
innhyllet i ord.
Natten står stille,
svanger med bilder.
Her blir alt til;
På mørke veier
fra evighet til tid,
i landskap hvor ord ennå ikke finnes.
Himm
elen
drysset melis over jorden i natt.
Et hvitt flor
la seg til rette på hardfrossen mark.
Stille
følger vi stiene
innover myrene,
varsomt finner føttene feste.
Stille
følger vi stiene,
lytter til lydene
som forsvinner inn i frostrøyken.
Det er godt å gå i dag.
Verden er god.
Roen setter seg fast i kroppen.
Tankene har ikke lenger
behov for å flykte
inn mellom granene.
De slår seg til ro,
blir hos meg,
er bare mine.
Solen prøver desperat
å male verden gylden.
Jeg hørte en dag på radioen en ordfører et eller annet sted i Norge komme med "gode" argumenter for at de ikke kunne ha asylmottak i kommunen. Stedet var for lite. Hotellet de skulle bruke, var for gammelt, barnehagen for dårlig, de trengte penger for å utbedre den osv osv. Det "beste" argumentet var likevel dette: friområdet rundt hotellet var for lite, det kunne hende de kom til å gå ned på gangveien. Forunderlig! Hvem er egentlig de de hun snakket om? Og hvorfor kunne de ikke gå på veien?
De -
er mennesker.
Akkurat som deg
og meg.
De -
har de samme tanker
de samme drømmer
de samme forhåpninger
om et godt liv,
et liv på den andre siden av jorden.
De -
ler og gråter.
Akkurat som deg
og meg.
De -
ler den samme latteren,
kanskje høyere
kanskje gladere,
men tårene er det ingen som ser
under dynen i mørket om natten.
De -
spiser og drikker.
Akkurat som deg
og meg.
De -
spiser den samme maten,
laget av en mors hånd,
men sterkere, heftigere,
fylt av dufter og smaker
fra en verden langt, langt borte.
Men
De -
har en annen hudfarge
enn deg
og meg.
De -
har levd et annet liv,
et liv fylt av lidelser,
fornedrelser, sorg.
Et liv i en annen verden,
i en virkelighet vi ikke kan forstå.
De -
hadde ikke de samme mulighetene
som deg
og meg.
De -
vokste opp i et land
hvor fattigdom avlet vold
og våpen var vanligere enn daglig brød.
Frihet var et ukjent ord
og mennesket svært lite verdt.
De -
har et ønske
om å gå på de samme gatene
som deg
og meg.
Puste inn den samme luften,
høre de samme fuglene synge,
få de samme mulighetene
til å leve det livet de drømte om
i et land langt, langt bort.
Etter en uke med full fart på jobb, unger, lærere og foreldre, er det tid for å sette seg ned å minnes et gammelt kinesisk visdomsord av Chen Chiju:
Unn deg et øyeblikks ro,
da forstår du hvor fånyttes
du haster omkring.
Lær deg å tie,
da merker du at du har
snakket altfor mye.
Vær vennlig,
da innser du at din dom over
andre var altfor hard.
Arild Nyquist er en artig dikter. Hans underfundige humor har gledet mange. Men bak hans noen ganger merkelige humor ligger også alvoret:
På en myr
to gamle strå
holder omkring hverandre
vil ikke dø alene.
Hans Børli er en av mine favoritter. Skogmannen og poeten appelerer til noe dypt inne i meg. Les og nyt:
Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt hva vi ser har dobbelt liv,
fordi vi har det sammen.
Se - skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.
Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
- det er som om noe haster...
Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svindlende kort den stund
vi mennesker er sammen.
Jeg fant et dikt i avisen i dag av Halldis Moren Vesaas som jeg gjerne vil dele med dere. Det minner meg om meg selv og hvor lite jeg visste om sorg og glede, og skuffelse, kjærlighet og hat den gang da jeg som ung jente tok det første skritt ut i livet, den gang jeg var født i går.
I kveld er eg makelaust, grenselaust glad!
Til far min, ærverdig og grå.
som var eg hans likemann gjekk eg i stad
og gav han eit velmeint råd:
Det skulle du gjera, så vidt eg forstår!
Han rette på ryggen, far:
Kva skjøner vel du, var det kalde svar,
du som vart fødd i går!
Vart eg fødd i går? - Eg vart fødd i går!
- Eg skunda meg derifrå.
Og no ser eg først at det lid mot vår,
at himlen er blank og blå.
Eg kalla meg sliten, eg kjende meg mødd
og trudde all glede endt,
noe veit eg at ingenting har meg hendt,
eg som i går var fødd!
Og eg som har vasa om skodde og sky,
om vonbrot og tapte slag,
eg står i mitt første strålande gry,
skal legge frå land just i dag.
Eg, som så vidt fylte tjue år -
kva veit eg om sorgene, eg!
Min strenge far - Gud velsigne deg!
Visst vart eg fødd i går!
Hva har skjedd?
Hvorfor akkurat her?
En "synder" har vært på ferde,
klippet gress utenfor gjerdet.
Hva med mitt jordbærsted?
Har det fått stått i fred?
Min glede er stor,
takk du, kjære bror
som lot bærene stå,
du tenkte vel som så:
Man dreper ikke jordbær, gjør man vel?
Jeg smakte på sommeren i går!
Syv søte jordbær i en grøftekant
Syv søte jordbær fant veien til min munn
Syv søte jordbær i juni
Duftet sommer
Smakte sommer
Syv søte jordbær ble lykken på jord
Jeg ga deg et smil.
Det stoppet i luften.
Et ubevegelig stenansikt
torde ikke ta imot
mitt lille forsøk på kontakt.
To harde øyne
stirret inn i mitt hode
før de forsvant
inn i sin egen verden.
Jeg ga deg et smil,
rakte varsomt ut en hånd.
Du torde ikke ta den,
torde ikke vise følelser.
Dine harde øyne var redde,
stenansiktet nakent.
En liten kvinne på en benk
i et fremmed land,
hyllet inn i sort.
Skrevet etter inspirasjon av Astrid Lindgren fra Brødrene Løvehjerte. Hun sier at Nangijala er eventyrenes og leirbålenes tid. Her er noen betraktninger over hvilken tid våren egentlig er:
Våren er forårets tid,
tiden da året fødes, tiden da alt blir til.
Våren er de tusen bekkers tid,
tiden for å plaske i vann og lage demninger.
Våren er de blå og hvite veisene tid,
tiden for vandre på blomstrende skogbunner.
Våren er parringslekenes tid,
tiden for å vise seg fram, for å være den beste.
Våren er froskebryllupenes tid,
tiden da millioner av egg blir til små rumpetroll.
Våren er museørene og gåsungenes tid,
tiden for tette neser og rennende øyne.
Våren er slutten på støvlettenes tid,
tiden for å sveve av sted på lette sko.
Våren er syklenes tid,
tiden for å få rustne vrak til å skinne.
Våren er plastrenes tid,
tiden før bena har vendt seg til å løpe med bare knær.
Våren er den gryende forelskelsens tid,
tiden da hjertene banker fortere enn tankene.
Våren er livets tid,
tiden da blodet atter begynner å synge under varm hud.
André Bjerke har skrevet mange fine dikt. Her er et av mine favoritter, om den aller beste tiden på dagen og året, og om å LEVE!:
Stå opp en dag med det hvite gry,
når verden er skinnende ung og ny,
og solen velsigner din døde by!
Gå ut på den store og grovåte jord
hvor dyret og barnet og mennesket bor,
og våren iår er som våren ifjor -
Det strømmer en tone i dagningens kratt
om alle de drømmer som natten har hatt,
og luften har ennå en lukt av natt.
Det stiger en fugl fra de sovende trær.
Den synger mot himmelens hvite vær
to ord om lykke: jeg er! jeg er!
Stå opp en dag når ditt hjerte vil
og vit under morgenens demrende ild:
du lever idag! Det er du som er til!
Her er et nydelig dikt av Astrid Hjertenæs Andersen som jeg har lyst til å dele med deg:
Når mitt sinn er fylt av drømmer
mere dunkle, mere fjerne
enn min tanke kan forklare,
mere ville, mere hete
enn mitt hjerte kan forstå,
vil jeg bare stå i renget
slik som hester står i regnet
på en bred og saftig slette
mellom tunge fjell som her.
Stå og kjenne kroppen suge
dette svale, sterke, våte,
som i strie strømmer siler
over ansikt hår og hender.
Likne skogen der den suger,
som et barn, av himlens bryster.
Likne sletten full av sødme,
sitrende av fromt begjær.
Slik som hester står i regnet,
Lutende, med våte flanker,
og lar duft av muld og væte
drive sterkt og søtt i sinnet,
vil jeg stå og bare være
og la himmel-yret falle,
inntil tanken fri for feber
følger drømmene til klarhet
i en steil og stille ro.
Det er vinter nå.
Bleke farger
trekker seg tilbake,
blir borte i en hvitsvart verden
Det er vinter nå.
Livet holder pusten,
hviler, venter,
sover under frossen vinterhimmel
Det er vinter nå.
Stillhet råder,
lyder dempes,
verden stilner under blåhvit dypsnø
|
|
|