Wadi Araba - 30.10.

Jordan - lite land i Midt-Østen, omtrent på størrelse med Island, med ca 6 millioner innbyggere, hvorav 2 bor i hovedstaden Amman.
Jordan - kongedømme, med kong Abdullah II som regjerende monark. Han ser ut til å være like populær som sin far, kong Hussein.
Jordan - 90 % ørken, som de febrilsk prøver å dyrke, noe de på visse steder lykkes rimelig bra med.
Jordan - Dødehavet, laveste punkt på jorda, 418 m under havoverflaten og med et saltinnhold på 30 %, eller 8 ganger større enn i havet. Bare noen mikrober og bakterier overlever her.
Jordan - med handelsveien fra Afrika til Østen i sitt midte, og en rik historie som vi bl. a. kjenner fra Det gamle testamentet. Det var her Moses gikk 40 år i ørkenen og ledet sitt folk til Det forjettede land, og Abraham og hustruen Lot bodde en tid i landet. Likeledes var Indiana Jones' siste korstog i her, i området rundt Petra. I det hele tatt har mange korsfarere tatt veien gjennom Jordan, også Jan Guillots Arn. Lawrence of Arabia er nok den store helten over alle helter i dette landet, engelskmannen som slo seg sammen med beduinene og kjempet på deres side i the Arab Revolt i 1916-1918.

De var nok ingen helter, de 18 damene fra Norge som ble plukket opp på flyplassen av bussen på vei til ørkeneventyret. Et eller annet sted der ute i det ukjente sto jeeper og ventet for å ta oss med ut i ørkenen Wadi Araba. Nei, helter var vi ikke, men vi kjente oss som ekte eventyrere der vi ankom vår første camp for å sove under stjernene. Egentlig skulle vi ha opplevd solnedgangen i ørkenen denne vår første kveld i Jordan, men noen små forsinkelser gjorde at vi i stedet skuet solnedgangen over ørkensanden fra bussen. Men de fantastiske fjellene som skiftet farge ettersom solen sank, ble ikke mindre fantastiske fra bussvinduet, det ble bare litt mindre romantisk. 

Sjekkpunktene ved grenseovergangene til Israel gjorde også starten på vårt eventyr litt spennende. Med bare fire km. til Israel, lå de tett, godt bevoktet av militære med maskingevær.

Det kan ikke være helt lett å kjøre jeep i løse sanddyner. Det må til og med være vanskeligere enn å kjøre i snø. Sjåføren smilte godt når eventyrerne utstøtte små feminine hvin da han kjørte utenfor "veien" (les hjulsporene), opp og ned sanddyner.

Campen lå på en liten slette med sanddyner på tre kanter, slette og fjell på den fjerde. Det var mørkt da vi kom fram, papirlykter rundt om lyste opp og ga stedet et eventyrlig preg. Damenes største problem da vi entret campen var - hvor er toalettet? Vår kjære kokk pekte på en spade, litt toalettpapir og en eske fyrstikker. Det var bare å finne seg en sanddyne og gjemme seg bak, og å grave et hull. De som har gravd hull i løs sand vet hvor vanskelig det er. Sanda glir hele tiden ned i det som er et forsøk på et hull. Og bare de som har forsøkt å finne en sanddyne passe stor til å gjemme seg bak i Wadi Araba vet hvor vanskelig det er. Det var nok mange damer som knep godt igjen den natten.

Vi hadde vår egen politimann med oss på hele turen vår. Han var svært ung og svært tynn. Han skiftet uniform hele tiden, fra "parade" til felt til sivil. Denne første kvelden satt han rett opp og ned på sin madrass og overvåket damenes kveldsstell. Han har nok aldri sett damer skifte til super og Kari Trå før. Helt stille satt han, med store øyne i mørket.

Natten under stjernene på vårt, ikke femstjerners, men millionstjerners hotell, var stor og lang. Det var høyt under taket og vanskelig å sove, for over oss lyste månen, stor, full og trolsk. Den skapte et nesten overnaturlig lys, en uvirkelig mellomting mellom natt og dag.

Gjestene på dette eminente stedet lå spredd rundt i ørkenen.  Det var kaldt, men to tykke akrylpledd holdt kulden sånn noenlunde ute. Klokka seks ble vi vekket, en ny spennende dag ventet oss.
Se bilder fra Jordan

Middag under stjernene i Wadi Araba

Dødehavet - 31.10.

Tidlig oppbrudd i ørkenen og en lang busstur foran oss. Soloppganger er like fantastiske som solnedganger. I den absolutte stillhet som hersker i ørkenlandskapet, blir fjellene rundt langsomt farget røde, så gule. Og så er den kalde natten over. Med en gang solstrålene treffer våre noe støle og stive kropper, gir de oss varmen tilbake. 

Reisen til Dødehavet gikk gjennom tørt ørkenlandskap langs elven Jordan. Sand og stein ble av og til avbrutt av små grønne plasser hvor man forsøkte å dyrke jorda. Her bodde menneskene som dyrket den i ganske så fattigslige hus/hytter/telt. Man påsto at de eide jordlappene selv, men det var tydelig at i det karrige landskapet var det lite å tjene på den nokså tøffe jobben de gjorde. På andre siden av elven lå Israel, like karrig og ugjestmildt som Jordan. Men om landskapet var lite vennlig og innbydende akkurat her, var menneskene som vi kom i kontakt med, stikk motsatt. Vennlige, hyggelige og gjestfrie gjorde de alt for at vi skulle ha det bra - hvilket vi virkelig hadde!

Dødehavet er salt, det er sikkert, og denne dagen hadde vinden tatt et skikkelig tak om innsjøen. Sjøen gikk hvit, og det var forbudt å bade. Vi skjønte jo fort at å bade i slike bølger ville være det samme som å få vann i både øyne og nese, og var det noe som sved, var det vannet i Dødehavet. Et bad der ville ikke være særlig komfortabelt denne dagen. Men på vår femstjerners stopp på et nydelig SPA-hotellet, fikk vi i alle fall  smurt oss inn med leire, og vi fikk badet i nydelige svømmebasseng både med og uten bobler. Og da den svarte leiren skulle gjøre huden både myk og smidig, følte vi oss alle tyve år yngre da vi gikk inn til et storslått lunsjbord.

Mer buss etter lunsj, denne gangen til Jerash, også kalt Østens Pompeii, en utgravning fra romertiden, kanskje den best bevarte utenfor Italia. Flott
sted med forum, templer, amfiteater, handelsplasser, veier osv. Fant en cache ved Artemis-templet. Dette stedet, byen Gashu, var ikke noe annet enn en landsby, da Alexander den stores hær fant stedet lempelig for å bygge en romersk by. Kanskje var det hjemlengselen som drev dem, den romerske byen ble i alle fall et sted definitivt verdt et besøk.

Godt å sove på fint hotell i Amman, men kanskje ikke fullt så godt som under stjernene. I alle fall ikke halvparten så romantisk.

Du verden så unge og vakre vi blir!

Den ovale plassen i Jerash

Mot Petra - 1.11.

I dag var det dagen! Vi skulle til Petra, stedet som var grunnen til at jeg var i Jordan. Alt annet var bonus, det var Petra som var målet.

Tidlig av gårde, i god tid før klokka åtte var alle på plass i bussen. Vi skulle kjøre langt, og vi skulle innom to steder før vi kom til mitt forjettede land. Men først skulle vi til Mount Nebo for å ta en titt på Moses' promised land, Kanaan. Landet han førte folket sitt til, men som han selv aldri skulle komme inn i. Vi skuet inn over Israel, men kunne på ingen måte si at dette landet fløt av melk og honning. Det var like karrig som på vår side av grensen. Men undre meg på hva den gamle mannen tenkte der han skuet inn over landet Gud hadde gitt hans folk. Vinden røsket godt i oss der vi sto ved flott statue av Moses med staven som ble til en slange.

Neste stopp var et annet av historiens minnesmerker, korsfarerborgen
Karak . Dette forsvarsverket lå midt i byen Karak. Det var enormt stort, 220 m langt og 40 - 125 m bredt. Det kunne ikke ha vært enkelt å innta denne borgen. Men tenk, så mye kamp, så mye krig, så mye blod og død, så mye unødig lidelse for å vinne en verden for sin tro.

I Karak gjorde bussen bråstopp, dvs trafikken stoppet helt opp. I de trange gatene var det fullstendig kaos, og takket være en god sjåfør som klarte å manøvrere bussen rundt biler, mennesker og diverse andre greier i gatene, kom vi oss omsider ut på Kings highway igjen, en god del forsinket.

Det hadde blåst vilt da vi sto oppe på borgen i Karak. Og vind her er ikke bare vind, det er også sand. Sand i nese, sand i øyne, sand overalt.  Og det blåste ikke mindre der vi kjørte avsted mot Petra. Innimellom var det full sandstorm. Alt ble utvisket. Husene vi reiste forbi ble gjemt bak et gulgrått teppe av sand. Verden ble uvirkelig, alt var borte, var bare konturer og  sand, sand, sand.

Men også sandstormer legger seg, og da vi ankom Petra 15 minutter etter stengetid, hadde det stilnet betraktelig. Vi raste på en måte inn i Petra, men da vi kom inn i siqen, klarte vi ikke bare å haste av gårde. Denne trange kløfta som førte inn til Skattekammeret, og videre inn i det store området som var Petra, fikk oss til sette på bremsene. Her måtte vi bare se og nyte. Kamelene fikk vente, selv om de ikke følte seg helt trygge i mørket (de ser ikke så godt). Vi måtte bare ha med oss dette!

Og vi fikk det med oss. Den trange kløfta snor seg fram mellom bratte fjellvegger. Her er det formasjoner og farger som kan ta pusten fra den mest blaserte turist. Spenningen over hva som venter rundt neste sving er hele tiden til stede. Og det første glimtet av Skattekammeret gjennom en trang sprekk var STORT! Vi hadde visst hva vi ville få se, men vi visste det likevel ikke.  Det var som å bli satt 2000 år tilbake i tid, som en drøm. Så flott, så stort, så mektig, så vel bevart lå det der og skinte rosa-rødt mens sola gikk ned bak fjellene. 

Men alle drømmer tar slutt, og vi våknet raskt da en kameldriver tok tak i oss og nærmest dyttet oss opp på en kjempediger kamel. Og avgårde bar det, innover i Petra. Høyt der oppe på kamelens pukkel var det langt ned til bakken. En kamel beveger seg i flere retninger, opp/ned, fram/tilbake og litt til siden. Jeg falt vel inn i rytmen etter hvert, men det hele var langt fra behagelig. Jeg niholdt i sadelen, og hver gang kamelen gikk nedover, holdt jeg enda hardere. Tenkte bare at det var langt ned og at jeg ikke måtte falle av. Det bar opp og ned. Oppover er greit på en kamel, det ga faktisk en hvilepause, men nedover er svært ubehagelig. En snau time red vi før vi ankom vår hulecamp. Den timen kjentes som tre. Det var godt å stige ned fra min "venn" ørkenskipet denne kvelden.

Men hadde kamelturen kanskje ikke vært en høydare, var stedet vi overnattet fantastisk. Vi skulle ligge i en hule fra nabateanernes tid. Her bodde det folk for 2000 år siden. Her hadde de spist og sovet, elsket, grått og ledd. Her hadde de sørget over sine døde og gledet seg over den nyfødte. Her hadde de levd et helt liv. Og akkurat der skulle vi få den ære å få lov til å overnatte. Hulen var stor, med et slags alter, en nisje i den ene veggen. Lykter var satt opp, vårt hjem for en natt var det flotteste man kunne tenke seg, mye bedre enn femstjerners hotell.

- match me such a marvel,
save in Eastern clime
A rose-red city,
half as old as time.
John William Burgon

Vårt hulehus i Petra

Petra - 2.11.

Etter en god natts søvn i vår hule, var vi tidlig på bena neste morgen. Dette begynner å bli en vane nå, tidlig i seng og tidlig opp. På den måten får vi lange dager til å utforske Jordan. I god tid før klokka var åtte var vi på vei. Dette var dagen for den lange turen vår. Vi skulle først inn til det virkelige Petra, til stedet for graver for ledere og konger, til teatret, templer og handelsplasser, til alle de fantastiske stedene med utskjæringer, skåret ut i selve fjellet . På vår vei gikk vi forbi en rekke huler, både med og uten utskjæringer. Mange av disse var boplasser, andre var graver. Tegnet på boplasser var det sotete taket, nabeteanerne tente bål inne i selve hulen. Undre på hvordan de kunne unngå å bli kullosforgiftet.

Petra ble grunnlagt av nabateanere for 2000 år siden. Dette folket kom fra den arabiske halvøy, og Petra ble raskt deres hovedstad. I utgangspunktet var nabateanerne bønder. De dyrket vindruer og oliven og holdt sauer, geiter, kameler og hester. Men i dette karrige området var det ikke som bønder, men som handelsmenn de utmerket seg, ble rike og bygde opp sitt utrolige emperium. I Petra kunne de kontrollere handelsveien mellom Afrika og Kina. De krevde inn toll og tilbød overnattinger, mat og vann og beskyttelse til karavaner som brakte med seg kostbare varer som elfenben, silke og krydder, bl.a.

Vel nede i hovedgaten, tok vi straks i fatt med en rekke trappetrinn opp til det store offerstedet. Nå var vi ikke alene. Vi hadde følge med en mengde andre turister både på egne ben og på ryggen av esler. De raste forbi oss i full fart nedover, noe langsommere i bevegelsene oppover. Fra offerstedet var det en fantastisk utsikt utover hele Petra. Stort. Her oppe var det holdt rituelle ofringer til langt inn i vår egen tidsalder. Ja, selv i disse dager hadde beduinene en "offerfest" her en gang i året for å minnes sine forfedre.

Vi ofret ingenting der opp på toppen, kanskje vi burde ha gjort det, ofret et eller annet til hovedguden Dushara. I stedet gikk vi en annen vei ned, en vei nesten uten andre turister. Det er godt ikke å gå i lag med så mange andre. Det blir mye mindre stress på den måten, og man får tid til å tenke og til å nyte den vakre naturen.

Vi var ikke ferdig med å bestige topper, og etter lunsj tok vi fatt på de 1000 trappene opp til klosteret. Egentlig er det bare 800 trinn, men 1000 høres jo mye finere ut, mye tøffere. "Jeg har gått opp 1000 trappetrinn, ikke bare skarve 800". Uansett var det relativt slitsomt å gå opp, opp, opp, men vi fikk vår belønning. Klosteret var utrolig flott, kanskje bare overgått av Skattekammeret. Og utsikten var formidabel, kanskje enda bedre enn på offerstedet. Vi gikk bakveien til Petra ned igjen. Helt alene i verden var vi og det kjentes godt. Vi måtte riktignok passere et luftig pass, men med hjelp av våre guider og vår eminente politimann gikk det bra.

Denne natten var det faktisk godt å sove på et ****hotell, med god varm dusj, toalett, hvit morgenkåpe og minibar med sjokolade. Dette skal vise seg å bli kontrastenes reise. Vi sover i sand og huler og i flotte hotell. Vet ikke helt hva som er best.

Klosteret Ad-Deir

Wadi Rum - en fantastisk ørken - 3.11.

Lille-Petra var målet for en relativt kort morgenvandring denne dagen, derette skulle vi sette kursen for Wadi Rum, ørkenen hvor vi skulle dra i Lawrence of Arabias fotspor.

Lille-Petra var handelssenteret i Petra. Det var her nabateanerne byttet til seg kostbare varer, det var her de hadde sine skjenkestuer og overnattingssteder. Stedet lignet på Petra, bare i en mindre målestokk. Vi gikk gjennom en trang siq her også, og på hver side av veien lå templer og graver. Det var et flott sted og bortimot uberørt av turister.

Nabateanerne grunnla Petra rundt år 300 f.kr. Hundre år senere var det et av de viktigste steder i området. Men storhetstiden skulle ikke vare evig. Romernes rike ekspanderte og i 106 e.kr. annekterte de Petra som en del av det. Romerne forsto raskt hvilken rikdom de kunne tilegne seg her, og de overtok raskt handelen mellom øst og vest. Keiser Hadrian besøkte stedet i 131 e. kr. og ble så begeistret at han oppkalte det etter seg selv, Hadriane Petra. Romernes inntreden i Petra var begynnelsen på slutten for nabateanerne. Gradvis forfalt deres rikdom, sakte men sikkert mistet de sin makt. Befolkningstallet sank. Romerne trakk seg tilbake, og en rekke jordskjelv la mange bygninger i grus og ødela vanningssystemene. Petra ble overgitt og glemt. Den ble en godt bevart hemmelighet inntil den sveitsiske turisten Johann Ludwig Burchhardt gjenoppdaget stedet i 1812.

Petra hadde vært overveldende, ikke vanskelig å forstå at dette stedet ble valgt til ett av verdens syv underverker i 2007.

Wadi Rum - neste ørken, neste oppholdssted. To netter under stjernene - vi gledet oss! Med jeep i full fart inn i ørkenen var sanddynene en utfordring som firehjulstrekkerne tok elegant. Saltsjøen vi passerte var uttørket og beinhard og ga sjåførene en utmerket anledning til å kappkjøre. Men det aller beste ved denne jeepturen var at den tok slutt, for der ute i ødemarken, i ingenmannsland, hvor sand og stein sloss om plassen, sto våre kameler og ventet på oss. Majestetiske sto de der og stirret ut i luften, fullstendig i ro med seg selv og ørkenen rundt.

Wadi Rum er et konglomerat av kalk og sandsteinsfjell som hever seg over ørkensanden i de mest utrolige formasjoner, de høyeste opp til 1750 m.  Stedet er en gave til fantasien. Man kan ikke la vær å slippe den løs. Vi ser så mye merkelig i fjellene, så mye spennende. Wadi Rum er rett og slett  overveldende. Det er tidløst, men også i stadig endring. Til alt hell er det urørt av menneskehenders ødeleggende lyst og styrke. For det er ikke mennesker som har formet dette fantastiske ørkenlandskapet, her er det vær og vind som har "hugget ut" de imponerende tårnlignende "skyskraperne". Det hele er så vilt og rått at det er umulig å beskrive. Selv ikke de beste fotografier yter stedet full rettferdighet.

Men tilbake til kamelene. Disse var mindre enn i Petra og ørkenslettene så godt som flate, og sanden god å vandre i. Heldig for kamelene har de utrolig store føtter, nesten som truger, som ikke synker altfor langt ned i den myke sanden. Turen ble en fantastisk opptur etter Petra. Min kamelfører, Salem fra Sudan, førte kamelen trygt ut i den absolutte stillhet i det merkeligste landskap jeg noensinne har sett. Og mens sola forvant bak fjellene og  himmelen ble langsomt farget rød, drysset millioner av stjerner nedover oss.

Vi red i et landskap som også blir kalt "Valley of the Moon". Det var her prins Faisal Bin Hussein og T.E. Lawrence hadde sitt hovedkvarter i det Arabiske opprøret mot ottomanerne i den første verdenskrig.  Vi red faktisk i Lawrence', om ikke fotspor, for de er borte forlengst, så red vi rett inn i hans historie.

Kvelden kuliminerte med vårt fantastisk-fenomenale leirsted. En smal kløft med høye, loddrette fjellvegger som strakte seg nesten inn i himmelen, åpenbarte seg for oss i det mørket senket seg. Lykter lyste mot oss som små soler oppetter fjellsiden. Og der, midt i dette vakre scenariet, lå våre kjente, kjære madrasser. Der, under fullmånen var vi så heldige å ha vårt hotell denne natten. Ingen kunne ha det bedre.

Etter 2,5 timer på kamel, var det godt å komme fram til vårt overnattingssted.

En camp i Wadi Rum - 4.11.

Ny dag, nye ørkenbilder. Denne dagen skulle vi kjøre rundt i ørkenen i åpen jeep. Vi var turister som alle andre, ikke liksombeduiner lenger. Vi kjørte fra den ene severdigheten etter den andre, fantastiske steder alle sammen. Vi klatret opp og vi klatret ned igjen, vi gikk småturer og litt lengre turer, og vi balanserte på naturens steinbruer. Vi så spor etter dyr, men det ble med sporene. Vi fotograferte ivrig og hadde en fin dag.

Denne dagen skulle vi overnatte i en camp, i telt. Her var det både vannklosett og dusj. De fleste klosettene var imidlertid tette, dusjen var sparedusj XXXL.  Campen vekker tanker. man lage det slik for turister, er det slik vi vil ha det? Kan vi ikke klare oss med et hull i bakken-do? Gjør ikke våtservietter jobben sin? Er det virkelig nødvendig å bruke så mye vann her ute i ørknen hvor det egentlig ikke er vann? Kunne vi ikke levd som beduiner en natt til? De hadde forsøkt å gjøre det så bra som mulig for oss, men kanskje denne gruppa hadde foretrukket et millionstjernershotell framfor denne campen. Jeg bare spør?

Sov ikke så godt. Bakken skrådde i to retninger og teppet og undertegnede skled både hit og dit. Savnet å sove ute.

Brune telt går i ett med sanden.

Aqaba - 5.11. - 6.11.

Det var slutt på vårt ørkeneventyr. Det var også snart slutt på en fantastisk reise, en reise både i tid og sted og inn i oss selv. Men nå skulle vi til Aqaba, til et *****-hotell ved havet. Bade og sole oss noen timer. Godt med vann etter mye sand - kontrastenes ferie. Myke senger mot madrass på bakken, varm dusj mot våtservietter, vann mot sand. Kontrastene utfyller hverandre, gjør ferien komplett. Men hotellene vil bli fort glemt, overnattingene hos beduinene i ørkenen vil bli husket lenge - lenge.

Hotellet var sikkert topp, luksus for alle penga. Men kan ikke la være å tenke på hvor mye vann det blir brukt her. Det renner og sildrer overalt. Får meg til å tenke på bøndene som slet for å dyrke noe ute i sanda, fattige, brunsvidde. Tror de må bruke like mye vann her på ett døgn som alle beduinene i Wadi Rum bruker på ett år. Litt overdrevet kanskje, men ikke mye. Setter ting litt i perspektiv det der. Sløsesamfunnet kontra sparesamfunnet. Kontraster......

Mögenpick hotell - *****