Utsikt mot Gjerdingen

Lørdag 29. mai

Nok en lørdag hvor utgangspunktet for turen vår var lagt til Tverrsjøstallen. Vi skulle ta en ny kjentmannspost, denne gangen i motsatt retning av Pershusfjell. Vi skulle til Elgstøa, en tur på 7 km en vei. Dette var noe i lengste laget for gamlemor. Vi stuet derfor syklene inn i bilen for å sykle så langt vi kom. Bilen er noe for liten for hundebur og to sykler, men vi brettet dem sammen og trøkka dem inn. Rart ikke både hjul og ramme ble skjeve, men det gikk bra, syklene var like hele, og det var godt å trille innover i det fine været.

Heldigvis så vi ingen sauer. Sikkert ikke sluppet ut ennå, tenkte vi. Spot er nemlig ikke saueren og bryr seg lite om Odd havner på hodet ned i grøftekanten. Ser han sauer som løper, sier instinktet ham at han skal løpe etter, samme hvor. Men lydene av sauebjeller og høytlytt breking da vi nærmet oss Roensetra, fortalte oss at sauene nok var sluppet ut i det fri. Og det var de, rundt femti sauer og lam koste seg med nytt, ferskt gress på vollene rundt den gamle plassen inne i skogen. De gamle seterbygningene står nå side om side med flotte hytter i en hyggelig hyttegrenn med utsikt over Gjerdingen.  

Stia ned til Elgstøa går for det meste i urskog. Her er det mange døde trær som ligger på bakken og venter på å bli begravet. Det er relativt mørkt inne i gamleskogen, bare ett sted kommer vi inn på ei lita glenne. Men så åpner skogen seg og vi er midt i et hogstfelt. Her ser vi tydelig forskjell på naturlig og menneskapt natur og vi er ikke i tvil om hva vi fortrekker.

Elgstøa er nok en av de gamle plassene i Nordmarka. Hit inn går det an å kjøre fra Stryken, og her er det også innlagt strøm. Men hvordan det var her for 100 år siden kan man bare tenke seg. Kjentmannsposten lå ved den gamle kloppa over dammen ved lille Fyllingen. Den var lagt der for at folka på Elgstøa skulle kunne komme til gårdskverna si. Kloppen var en av de lengste i Nordmarka, nå er det bare noen få stokker igjen til minne om gamle dager. Vi fant posten etter noe leting.

Før vi startet på hjemturen var det på tide å få i seg litt mat. Men svarte skyer bygget seg opp, og i det fjerne rullet tordnen. Vi bestemte oss for å ta beina fatt og heller spise i bilen. Vi kom antagelig til å bli skikkelig våte, så jo fortere vi kom fram, jo bedre. Og ganske riktig, regndråpene traff oss da vi nærmet oss Roensetra. Først noe forsiktig, men da vi hadde setra i sikte, bøtta det ned. Vi rakk akkurat å søke ly i ei løe, eller kanskje var det et sauefjøs, som til alt hell sto åpent. Fint å spise matpakka der, men kaldt å sykle ned til bilen. Neglesprett i slutten av mai.....uff!

Odd og Spot deler matpakka i sauefjøset på Roenseter

Fra Pershusfjell

Pinseaften 22. mai.

Nydelig vær, matpakke, kaffe, drikke og noen nøtter for å få energi, og vi var klare for årets første kjentmannspost. Dette var ingen dårlig opptakt til pinsen. Vi skulle langt av gårde, til det uenderlig store Nordmarka. (Tenk så heldige vi er som har en slik naturrikdom i vår "umiddelbare" nærhet). Turen gikk over Jevnaker, til Tverrsjøstallen. Her troner Pershusfjellet som en konge over Skarvvannet og Pershusvannet. Sett nedenifra passer betegnelsen fjell utmerket, med steile fjellvegger som stiger bratt 150 meter opp fra vannet. På toppen får man innimellom følelsen av å befinne seg på Nordmarkas tak, med fantastiske utsikter i alle himmelretninger.

Det går en helt ny sti over Pershusfjellet, åpnet 18.10.2009. Leif Grenager Koch har nedlagt over 120 timer på å rydde og merke stien. Og takk for det! Uten de blå merkene å orientere seg etter, er det ikke sikkert vi hadde funnet veien, eller fått alle de flotte utsiktopplevelsene.

Vi forsøkte å finne stien innerst i Abrahamsvika i Tverrsjøen, men ga opp 100 meter for tidlig. Vi syntes det tok litt for lang tid før vi fant stien og bestemte oss derfor for å følge veien til Finnstad gård før vi besteg "fjellet". Veien var midt i vårløsninga, her inne lå det ennå snø her og der, det var som å bevege seg på en myk madrass. Et par ganger tråkket vi gjennom og etterlot oss et par hull i veien. Bra vi ikke syklet, det kunne ha gått riktig ille.

Ved grinda til Finnstad kom vi snakk med "oppsitterene" på gården. Det var onkelen til den nåværende eieren som var den siste fastboende på Finnstad. Gården ligger idyllisk til nede ved Finntjernet, men det må ha vært et slit å bo her, langt fra folk, uten vei, vann og strøm.

Når vi trår inn på den nye, blåmerka stia over Pershusfjell, tråkker vi inn i et naturreservat. Her er det urskog, her får skogen leve sitt eget liv uten innblanding av dyr på to bein. Trærne vokser der frøene en gang har bestemt seg for at de skal vokse og her får trærne lov til å dø av alderdomssvakhet, ikke av en motorsagmasakré. Her er tjuker og lav dødsmedhjelpere, her er fuglene mange, dyrelivet rikt og maurtuene kjempestore. Fantastisk å få lov å oppleve urskog, spennende å vandre i uberørt skog. Noen ord til ettertanke i vår kapitalistiske utbytteverden:

”Först när det sista trädet huggits ner, den sista floden förgiftats, den sista fisken fångats kommer ni att förstå att man inte kan äta pengar!”

Utsiktene på Pershusfjell er mange og utrolig flotte. Utsikten lengst sør var kanskje den aller mest storslåtte. Her skuet vi ut over den ene blånen etter den andre, og vi kunne se hele syv vann: Tverrsjøen i nord, Skarvvannet, Buvann, Pershusvannet, Finntjernet, Åklangen og lengst i sør, Katnosa. Godt å sitte i sola og nyte utsikten en lang stund. Godt å ha god tid på en slik flott dag. Godt å kjenne at man lever.

Turen over Pershusfjell burde være obligatorisk for alle turvandrere. Den går litt opp og ned, litt over trær og vindfall, til tider kronglete og litt uveisom, men den går over eggen på åsen og gir derfor et vidsyn som er sjeldent i våre granskoger. Men obs! den bør gåes i fint vær. Da får man kreditt av alle utsiktene.
12 km. ble dagens tur

Det går bratt ned mot Skarv-vannet.

Lørdag 24. og søndag 25. mars

Denne helgen skulle vi lete etter våren. Det vil si, vi var helt sikre på at nå gikk det an å gå på stier, nå hadde vinteren sluppet taket, datoen skulle tilsi at det nå var vår. Lørdag ruslet vi stia opp fra Steinbruvann til Aurevann og Lilloseter. Det hadde vært kaldt om natta, noe vi var svært glad for, for snøen lå relativt tykk enkelte steder, og det var bare i solhellingene at det var sånn noenlunde bart. Men fordi det var så kaldt bar snøen og det var lett å gå.

Våren hadde på ingen måte inntatt Lillomarka. Det gikk til og med an å gå på ski en kilometeres vei i lysløypa. Syklisten uten piggdekk  var en smule forvirret og noe fortvilet da han spurte om det var snø hele veien. Nesten, kunne vi fortelle. Riktignok sildret det og rant i solhellinga, men isen hadde ennå ikke gått på vannene, så noe bad ble det ikke denne lørdagen.

Søndag gikk vi i Østmarka, rundt Nøklevann, og her var det atskillig mindre med snø. Det var bart nesten hele veien og mange som syklet. Så, ja, vi kan vel si at i Østmarka er det vår, vi fant til og med både blåveis og hvitveis.

24. april 2010

Kan dette kalles vår?

Isen har ennå ikke gått opp.

Lørdag 6. mars

Å hvilke herlig glede; fuglene synger igjen. De har ikke glemt sine kunstner i den strenge vinteren vi har hatt. De flakser inn og ut mellom vinterkalde trær, vel vitende at det kanskje er litt for tidlig med vårsangen, litt for tidlig å finne seg en make. Men den optimistiske sangen vitner om at snart, snart er det vår.

Det er kanskje ikke så lett å forstå at det snart er vår når termometeret viser 16 kalde om morgenen og 13 da vi gikk ut ved halv ti tiden. Men dagen er fem timer lenger enn ved vintersolverv, og sola varmer så mye midt på dagen at snøen faktisk smelter. Kort sagt: Herlig!!!
😀
Vi gikk på tur i vår egen 100-meters skog i dag, i Liaskogen. Vi gikk over Lauåsen (311moh) til Skillebekk. Stiene er godt tråkket her, det er lett å gå. Vi tok turen innom Kjerringfred, Knokkelguttas flotte gapahuk, for å ta en titt på utsikten. Tåka, eller frostrøyken, eller hva det nå var, lå tett over Oslogryta. Men her oppe skinte sola fra skyfri himmel. Tenk så heldige vi er som er her og ikke der. Vi så mange spor etter elgen i dag, han hadde spist seg mett på småskogen både her og der. Men selve skogens konge så vi ikke noe til. Kanskje han så oss?

Vintersol i mars

Søndag 14. februar

                                                               

                               

Søndag 14. februar er både morsdag, St. Valentines day og fastlavnssøndag dette året. Både morsdagskake, røde roser og boller med krem blir kanskje litt i meste laget. Vi droppet alt og gikk i stedet den vanlige turen til Lillo. Helt greit, mange folk på ski, men få hjerter i løypene. En fin søndag!
Kanskje Per Sivles sang er den første hyllest til morsdagen?
Den fyrste song eg høyra fekk,
var mor sin song ved vogga,
dei mjuke ord til hjarta gjekk,
dei kunne gråten stogga.

Lørdag 13. februar - trugetur

Lørdagen opprant med et alldeles fantastisk vintervær. Strålende sol og akkurat passe kaldt, ca 8 grader. Odd hadde nok litt lyst til å gå på ski, men han ble også gjerne med på en trugetur. (han var ikke så veldig vanskelig å overtale)

Vi var veldig spente på hvordan det ville gå, for snøen hadde på ingen måte pakket seg sammen da det hadde vært relativt kaldt hele vinteren. Og ganske riktig, det var tungt å gå. Vi sank laaangt ned i, 20 - 30 cm, men Odd gikk foran og jeg fulgte i hans fotspor, så det gikk i grunnen greit. Det vil si, egentlig fulgte vi i Spots fotspor. Vi lot han bestemme hvor vi skulle gå, der vi tok av fra naturløypa opp mot Aurevann.

Spot tar ikke alltid den enkleste veien og bryr seg lite om tett skog og kjerr. Han er smidig og kommer seg fram alle steder. Nå var nok også han noe hemmet av den dype snøen, for han svinset ikke så mye hit og dit som han bruker å gjøre. Av og til var snøen så dyp at han satt nesten fast. Fikk han forlabbene løs, satt bakbeina fast og vice cersa. Men han bykset seg fram på et vis. Spot valgte ikke verdens beste vei denne lørdagen. Han brydde seg ikke om å vandre på solfylte topper, men valgte de mørkeste daler. Siste biten opp til Aurevann fulgte vi bekkeleie oppover, klatret over falne trær og store steiner. Dette var en vei vi ikke ville valgt om sommeren, og lettere var det ikke i dyp snø. Det var godt å se Aurevann lyse i mot oss der oppe, godt å komme ut i sola.

Vi gikk videre over Aurevann og stia tilbake til lysløypa. Dette ble ingen lang tur, men ganske slitsomt likevel. Det kjentes godt i beina at vi hadde gått i dyp snø.
 

Ikke lett å følge etter Spot

Søndag 7. februar - langs elva

Om vinteren blir turene for min del som oftest en tur langs veier, som opp til Lilloseter eller til Mariholtet. Innimellom blir jeg litt lei de samme traseene og må finne på noe annet. En slik dag var denne fantastiske vinterdagen i begynnelsen av februar. Dette var en dag for tur langs Akerselva. Vi fikk med oss Ester og Per, og med kamera over skulderen, strålende sol, 10 kalde grader da vi startet, fire og varmende sol da av avsluttet, ble dette en super søndagstur. 

Vi gikk langs elva ned til
Beyerbrua og Hønselovisas hus, opp igjen langs Maridalveien, opp til Bjølsen og tilbake til elva. Vel 10 km lang ble turen. Odd skulle selvfølgelig ha med seg noen cacher, han fant to og misset to. Den ene lå nok litt for dypt begravet i snø, den andre har vi forsøkt å finne mange ganger, og endelig tror vi at vi har løsningen. Neste gang tar vi med en skrutrekker og så er vi helt sikre på at vi finner cachen med hintet:"Hva gjorde den berømte Olsen for å leve?"

En tur langs Akerelva, er en tur i historien, i vår relativt nære historie, i arbeiderhistorien, i jentenes historie. Ja, for det er jentene jeg tenker på der vi vandrer langs elva. Jentene på fabrikkene, på veveriene, spinneriene eller kanskje på Seilduken, den største av alle fabrikkene ved Akerselva. Det er jentene jeg tenker på, jenter som hastet ut i grålysningen i sine slitte vadmelsklær, med hodet godt tullet inn i sjal for å beskytte seg mot den bitende nordavinden nede ved elva. Jenter, mange bare for barn å regne, som med matspannet med middagsrester fra i går, hastet av gårde for å jobbe sine tolv timer på fabrikken. Dagene var lange og tunge. Hjemme ventet ungene, de største passet de minste, på at mor skulle komme hjem for å lage mat. Et hardt liv, et liv uten nåde som ofte endte opp i en altfor tidlig død. Tuberkulose, diare, kolera eller kanskje fillesjuken tok livet av mange unge jenter før livet egentlig hadde begynt. 

Min oldemor, Klara Amalie Christophersdatter, døde av fillesjuken i 1892, bare 33 år gammel. Hun døde fra mann og fire jenter, den eldste 11 år, den yngste akkurat fylt ett. Fillesjuken var en lungesykdom, som særlig jentene på Seilduken fikk. Fint støv fra seilduksproduksjonen la seg i lungene, tettet dem til. Klara hadde arbeidet på Seilduken fra hun var 17 år.

En tur langs Akerselva, er også en reise i minnenes verden. Her ligger erverdige Sagene bad hvor jeg lærte livredning da jeg gikk på lærerskolen. En nydelig bygning som heldigvis er blitt bevart for ettertiden. Litt lenger ned ligger Sagene skole. Her trådte Kamilla, Odds bestemor, sine skolesko og jeg mine lærerskolesko.

Går vi videre kommer vi til Hønselovisas hus. Ganske pussig at et hus har fått navn etter en romanfigur av Oscar Braathen, for det har visserligen aldri bodd noen Hønselovisa her. Det har imidlertid Odds tippoldefar gjort, stampemester Lorents Colberg og hustru Maren Dorothea Wentzel bodde der en tid rundt 1865.

Vi krysser elva, hilser pent på fabrikkjentene på brua og tar opp Sagveien. Her startet min far sitt eget maskinsetteri WiSo i 1966. Jeg var ofte innom der og hilste på.

I Bergensveien ligger huset vi bodde i da Petter var rundt to år, før vi flyttet til Stovner. Like ved er Bjølsenparken hvor vi tilbragte mange timer og hvor Petter lærte seg å sykle på tohjulssykkel.

Fabrikker i vinterskrud

Søndag 17. januar

Vinteren har bestemt seg for at kuldegradene i forrige uke var litt i meste laget. I dag var det bare minus 4 og lett snø i lufta da vi trasket vår vanligste tur, turen opp til Lillo. Masse folk ute på ski, men Odd syns ikke det er spesielt morsomt å gå på ski hengende etter hurtigtoget Spot med folk og bikkjer på alle kanter, så søndagene  går vi heller på beina. Fin temperatur å gå i, selv om dagen var grå og trist med tunge skyer hengende lavt over hodene våre.

Vinter - kulde, snø og is. Vakkert sier vi, sort/hvitt, sa en mann i Australia til meg da jeg stolt viste ham et vinterbilde fra Lillomarka. Ja, sånn kan man også se på det. Og jeg har tenkt litt over det der. Grantrærne er faktisk sorte om vinteren, og snøen er, ja nettopp, hvit. Verden er sort/hvit. I alle fall helt til solstrålene treffer vår del av verden. Da blir den sort/hvit og gylden. Og vakker!

Lørdag 9. januar 2010

Med det nye året kom kulda. Det vil si, det var kaldt i 2009 også. I romjula var det både kaldt og mye snø. Men så kom 2010 og kulda hadde bestemt seg for å bli enda kaldere. Pyser, sier nordlendingene, og kanskje er vi det. Oslofolk, sier tynsetingene og rister på hodet, trekker på seg ullgenseren og rusler ut i 40 minus. Det blir ikke skikelig kaldt før det er under 35, sier trysilingene, mens bergenserene holder seg innendørs fordi gradestokken nærmer seg minus 10. Så man kan vel kanskje si at alt er relativt, selv kulda. 

Kuldegradene har holdt seg mellom 15 og 20 den siste uka. Det kjennes kaldt i kinnene og på føtter og hender, men vi lærer jo å kle oss etter hvert. Det er bare det at vi ikke er vant til så mange kuldegrader, og det er jo bra, for det gir oss noe å snakke om. Kulda skaper faktisk kontakt, vi snakker med folk, både kjente og ukjente. Vi hutrer litt, tar mot til oss og sier noe sånn som, "skal denna kulda aldri ta slutt?" Dermed er samtalen i gang. Utrolig hvor mye det er å si om denne kalde vinteren. Særlig når man er på vei til jobb, det er mørkt, 22 minus, man er trøtt, litt morgengretten og får beskjed over høytaleren om at alle tog står for øyeblikket, men at man kommer tilbake med nærmere beskjed så snart man vet mer. "Ikke rart at sykefraværet blir høyt", tenker folk og rusler tilbake til dyna, mens de utveklser en lengre samtale om kulda med mannen fra perrongen. Ikke dårlig, et nytt bekjentskap, bare på grunn av noen skarve grader under null.
 

Det var 22 grader kaldt da vi startet på vår tur mot Mariholtet i dag. Kulda beit i kinnene, det knirket under føttene, og over skogen lå det et merkelig lys, et blåhvitt kuldelys. Skogen var stille, fulgene brukte all sin energi på å holde varmen, sangen hadde tystnet. Naturen hadde stivnet, is og snø hadde tatt grep. Det så faktisk ut som selv trærne frøs der de snudde seg bort fra nordavinden (draget fra nord). Men i det sola rullet forsiktig fram over åskanten, og farget de øverste tretoppene gylne, våknet trærne sakte til liv igjen, strakte seg mot solstrålene, viste oss hvor vakre de var i sin fineste vinterskrud.

Det ble ingen lang tur denne dagen, vi gikk til vi så Mariholtet, deretter snudde vi. Kanskje frøs vi litt, men det gjorde i grunnen ikke noe. Det var fint å gå, selv om kuldegradene holdt seg på 20 - tallet, så mye "varmere" var det ikke blitt da vi nådde bilen. Sola hadde ikke klart å gi fra seg mye energi denne januardagen.

Ved Lørenskog lå frostrøyken. Sola trengte så vidt igjennom, og solstrålenes gang gjennom iskrystallene i frostrøyken laget en flott bue rundt sola. Vakkert!

Men vi får håpe denne vinteren ikke blir en fimbulvinter (fra Yngre Edda):
Ganglere: "Kva er å fortelja om ragnaròk?"
Høg: "Store ting er å melde om det, og mange òg. Det fyrste er at det kjem ein vinter som er kalla Fimbulvinter. Då driv det snø or alle ætter, det er sterk kulde og kvasse vindar, ingen ting har gagn av sola. Det er tre slike vintrar - utan sommar imellom."


Solstråler gjennom iskrystaller