Alna er Oslos lengste elv. Den har sin start i Alnsjøen i Lillomarka og sitt utløp i Bjørvika, god og mett av mye forurenset tilsig på sin vei mot havet. Store deler av elva er nå lagt i rør under jorda. I 1927 ble Alnsjøen drikkevannkilde, noe som medførte at vannstanden i Alna sank betraktelig. Den mektige elva ble med ett redusert til en "noe litt mer enn en bekk"-elv. Sammenlignet med f.eks. Akerselva er den derfor Alna ganske stusselig. Til tider er den også svært overgrodd, nesten ikke synlig, og den har nok ikke blitt den perle man trodde da arbeidet med å lage Alna miljøpark  startet i 2007. Det er riktignok delvis opparbeidet en slags park mellom Alfaset og Grorud, men naturen lever sitte eget liv langs store deler av elveløpet. Og kanskje er det bra? Kanskje trenger vi et slags naturreservat langs Alna? Kanskje skal elva få leve og dø, slik det en gang ble bestemt, uten for store innblandinger av menneskelig hånd.

Ganske kronglete å komme seg ned til bredden av Alna

Godt å få dø sammen med noen

Ja, kanskje er det slik vi ønsker Alna i denne delen av byen, en litt usivilisert elv, med vegetasjon som lever sitt eget liv, trær som vokser opp, blir gamle og dør, legger seg ned og venter på forråtnelsen. For det er mange som bruker veien som går langs elva. Sykler, jogger, rir, går tur med hunden eller bare går tur. Setter seg ned og hviler på en morken benk, hører småfuglene kvitre og trafikkens sus i det fjerne. Egentlig er det ganske godt å være menneske ved Alna. Her kan vi være oss selv, i våre egne klær, tenke våre egne tanker der vi langsomt rusler hjem fra jobben en fin høstdag i september.

Jogge eller gå?

Klar for en ridetur langs elva

Ut på luftetur

Sitt ned menneske,
hvil dine trette ben.
Skrittene du har gått
og dagene du har levd,
er mange.
Veien har vært lang
og bakkene bratte,
men du lever!
Ennå finner blodet
sin bane,
ennå slår hjertet
sine slag.
Så sitt ned menneske,
hvil dine trette ben.
En spinkel plante,
i resirkulert boks,
lever, smiler.
Gleden sitrer
og blodet bruser
i alle levende lemmer.

Så lite skal til,
et rødt origo,
verdens midtpunkt.
Et blikk fanges
et ørlite sekund
og tankene synger av fryd.

Langt der oppe går en annen bro. En bro hvor bilene har sin bane. En bro hvor de samme menneskene slipper ut de samme avgassene dag etter dag. En bro som avlaster togene og bussene slik at de ikke skal bli overfylte av mennesker som ikke orker å gå den lange veien til stasjonen, men heller tar den korte til garasjen.

Men er den ikke litt elegant denne broa? Ikke hyggelige som den vesle trebroa over Alna, men likevel, en elegant storebror. Bare så synd det er plass til så mange biler på den.

Noen lever lenger enn andre

Det er ikke alltid
det du ser
er slik det en gang var.
Du ser ikke bak,
ser bare øyeblikket,
ikke fortiden.
Kjenner ikke historien.
Ser du fargene
i en vissen rose?
Ser du ungjenta
inne i rynkene?
Ser du smilet
i et tomt blikk?
Ser du skjønnheten
i blomstene 
som levde en sommer
                                                                                                                

 

De levde en sommer

Stille, stille, høststille dam

Ensomheten kan noen ganger være tung å bære.
Men andre ganger kan det være ganske fint
å svømme stille rundt helt alene.
Kanskje er han ikke ensom den lille and,
bare alene.
Kanskje liker han å svømme rundt
uten å bli forstyrret av andre
som svømmer stille rundt.
Kanskje han bare er glad
for at hans kone -
og barn
har flydd over åsen til at annet vann.
Eller kanskje er han dypt deprimert
fordi en rev har spist hele hans familie.
(Jeg velger å tro at det ikke er en hund)